Bokmål
Språk er levende. Endringer er uunngåelige. Hva er bakgrunnen for bokmålet slik vi kjenner det i dag? Hvilken vei går utviklingen? Det er vi som språkbrukere som eier språket og deltar aktivt i språkutviklingen, kanskje uten at vi vet det selv.
Det danske skriftspråket danner grunnlag for bokmålet. Fra ca. 1500 til ca. 1850 var dansk det eneste skriftspråket i Norge. Selv etter at Norge gikk ut av unionen med Danmark og inn i en ny med Sverige i 1814, holdt vi på det danske. Flere lærte å lese og skrive – på dansk. Grunnloven i sin opphavlige form kom i dansk språkdrakt. Men burde ikke Norge som egen ung nasjon ha sitt eget skriftspråk? Diskusjonen skjøt fart fra midten av 1800-tallet. Skulle vi bygge opp et helt selvstendig skriftspråk på grunnlag av dialektene i landet? Eller fornorske det danske utgangspunktet med norske ord og hjemlige strukturelle trekk?
Lektoren Knud Knudsen (1812–1895) ble forkjemper for det siste alternativet og er av mange sett på som bokmålets far. Knudsen ønsket et norsk skriftspråk basert på det uformelle talemålet til de høyere klassene. Ikke et dialektalt og lokalforankret norsk, men heller ikke et formelt overklassespråk.
På tampen av 1800-tallet vedtok regjeringen at leseuttalen i norske skoler skulle være fonetisk norsk (1887), og at norske lesebøker skulle ha norske stavemåter (1893). Harde konsonanter erstattet de danske bløte i skrift og leseuttale. I 1907 var dansken i Norge reformert nok til å kalles sitt eget språk. Skriftspråket fikk navnet riksmål. I 1929 ble det omdøpt til bokmål av Stortinget.
- i 1917 ble bokstaven å innført i stedet for aa?
- fram til 1938 skulle sentrum og sykkel skrives med c?
- i 1981 ble endelsen -en tillatt i alle hunkjønnsord på bokmål: sola/solen, boka/boken?
- i 1984 fikk vi skrivemåtene popkorn, spagetti, blits, getto, sjanger og kløtsj?
- Norsk språknemnd ble dannet i 1952, ble senere til Norsk språkråd (1972) og deretter til Språkrådet (2005)?
Del denne siden
