Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).
I år er det 25 år sidan Norsk språkråd avløyste Norsk språknemnd som organ for språkrøkt og språkplanlegging i Noreg. Dette var noko meir enn eit reint namneskifte, og det var store voner om at det nye organet skulle få ro til å driva konstruktiv språkrøkt til beste for alle partar. Denne vona har i stor monn vorti oppfylt. Men det vil heldigvis ikkje seia at det har vori stilt kring arbeidet åt Språkrådet. Det fekk vi døme på i fjor da det gjorde framlegg om norvagisering av skrivemåten av nokre engelske lånord.
Dei reglane som Språkrådet gjev om rett og gali språk, gjeld fyrst og fremst slikt som ikkje utan vidare er del av folks naturlege mål, men som alle lyt læra på "kunstig" vis, dvs. framfor alt rettskrivingsreglane. Berre i svært liten grad legg Språkrådet seg oppi slikt som gjeld setningsbygning og ordval. Her er det snarare tale om å gje språkråd. Og når det gjeld "korrekt" uttale av norske ord, er Språkrådet svært atterhaldsamt. Og det er som det skal vera. Det bør vera ei grense for kor langt inn i folks djupaste språkkjensle eit offentleg oppnemnt råd bør våga seg.
Men jamvel relativt uskuldige inngrep i stavemåten av ord kan likevel føra til sterke reaksjonar frå publikum. Det viser at rettskrivinga kan røra ved dei djupaste kjensler, eller i alle fall dei mest inngrodde vanar.
Stundom kan reaksjonane bli så sterke at dei blir uttrykte i form av krav om at Norsk språkråd må nedleggjast. Men da gløymer ein at språk ikkje berre gjeld personleg smak og individuell identitet. Språk er også ein kulturell institusjon og eit nasjonalt identitetsmerke. Nasjonale språk og kulturar er truga av ei omfattande amerikanisering og globalisering både språkleg og elles, og i ein slik situasjon er Norsk språkråd del av ein nødvendig beredskap. Noreg kan ikkje klara seg som kulturnasjon utan eit organ for språkrøkt og språknormering..
Jan Terje Faarlund
FRÅ SPRÅKNEMND TIL SPRÅKRÅD
KJELL VENÅS
Dei største medvitne og planlagde inngrepa i norsk skriftspråk har vorte førebudde av nemnder som skulle gjera noko som styremaktene hadde gjort vedtak om. Det var såleis særskilt oppnemnde arbeidslag som stelte til rettskrivingane av 1901 for landsmål, av 1907 for riksmål, av 1917 og av 1938 for båe skriftmåla. Eit fast organ for røkt og stell av norsk språk høyrer etterkrigstida til. Det fyrste heitte Norsk språknemnd.
Norsk språknemnd
Då Norsk språknemnd vart skipa i 1952, var det ei rådgjerd som hadde samanheng med det som var gjort med skriftmåla i 1938. Nemnda skulle føre det arbeidet vidare. Inngrepa i skriftnormene for nynorsk og bokmål den gongen hadde skapt reaksjonar hjå visse kategoriar av brukarar. Det galdt båe måla, nynorsk fyrst og bokmål så. Krigen hadde frose fast usemja om skriftnormer, lagt striden på is, så å seia, men han fekk nytt liv etter krigen. Motstanden i etterkrigsåra mot 1938-norma for bokmål var ein del av bakgrunnen for at Norsk språknemnd vart til. Men det var også andre, mindre tidsbundne, grunnar til å skipa eit slikt råd. Utan å tenkje på den aktuelle stoda med usemja om norma var det somme som gjerne ville få til ein offentleg institusjon for stell med språket, eit akademi. Dei visste at språket er den grunnleggjande føresetnaden for samfunnsliv og kultur, og at slike akademi fanst i andre land.
Det vart ikkje full semje om skipinga av Norsk språknemnd heller. Det var stor strid særleg om føremålsparagrafen åt nemnda. Der heitte det at nemnda skulle arbeide for tilnærming mellom dei to skriftmåla våre på norsk folkemåls grunn . Dei som la mest vekt på verdien til skrifttradisjonen, var redde for at den ville li skade om arbeidet vart styrt av eit slikt føremål. Og elles gjekk striden om skriftnormene frå 1938 vidare. Ei av dei fyrste oppgåvene til Norsk språknemnd vart å laga ein læreboknormal, ei fast ramme for språket i lærebøkene for skulen. Det hadde vore tenkt på og arbeidt noko med ein slik normal etter at rettskrivinga av 1938 var sett ut i livet. Arbeidet med normalen vart i røynda ei ny gjennomgåing av heile skriftnorma, så det tok det meste av femtiåra. Normalen vart sett i verk frå 1959, men han stod ikkje for noko avgjort brot med det som var gjort i 1938. Utforminga av normalen var ein grunn til at somme gjekk imot Norsk språknemnd.
Vogtnemnda
For å løyse eit vanskeleg politisk spørsmål og få ordskiftet om skriftspråket og arbeidet med det inn i meir positive former sette regjeringa ved statsråd Helge Sivertsen i 1964 ned ei nemnd som skulle drøfte heile språkstoda i landet og koma med ei tilråding om språksaka. Etter formannen, professor Hans Vogt, vart ho gjerne kalla Vogtnemnda. Tilrådinga frå nemnda kom i 1966, og ho fekk i åra etter ei brei vurdering av mange slags institusjonar i samfunnet, til sist av regjering og Storting.
Eit kapittel i tilrådinga frå Vogtnemnda har overskrifta Språknemnd, råd eller akademi . Der gjekk nemnda noko inn på det dei meinte var grunnane til at Språknemnda ikkje heilt hadde fått gjort det ein hadde venta av henne: at ho var bunden av 1938-rettskrivinga, av føremålsparagrafen sin og av at ikkje alle som var opptekne av desse spørsmåla, hadde gått med i nemnda eller slutta opp om arbeidet der. Vogtnemnda meinte at det trongst eit breitt forum der representantar for ulike språkpolitiske syn kunne møtast og drøfte retningslinene for norsk språkpolitikk og finne former for røynleg samarbeid om konkrete oppgåver.
Eit slikt forum ville Vogtnemnda av praktiske grunnar kalle "råd", og dei meinte det måtte setjast saman på ein annan måte enn Norsk språknemnd, som mest hadde hatt normeringsoppgåver. Eit nytt råd skulle ha målsfolk frå ymse faglege og språklege samskipnader og ha til oppgåve å drøfte og koma med framlegg om nye løysingar av gamle stridsspørsmål, peike på tiltak til vern om språkarven vår og styrkje interessa for språkdyrking. Tanken var at dette på lengre sikt skulle føre til meir gjensidig forståing og meir vørdnad for andre syn, og føre til eit samarbeid som kunne tryggje dei språklege rettane åt alle.
Tilrådinga gjekk vidare med konkret å forme ut grunnlaget for det rådet nemnda tenkte seg. Såleis kom nemnda med framlegg om at rådet skulle skipast ved lov, og ho la fram eit utkast til lova og til vedtekter for rådet. Kapitlet om dette er ein sentral del av tilrådinga frå Vogtnemnda, og jamvel om mange punkt i framlegget vart forandra på vegen frå tilråding til endeleg vedtak, finst sjølve bygnaden av Norsk språkråd og grunnlagsdokumenta for rådet i denne tilrådinga frå Vogtnemnda.
Norsk språkråd
Noko nytt i høve til Norsk språknemnd var namnet på organet det vart gjort framlegg om. Når Vogtnemnda ville kalle det råd og ikkje nemnd , var grunnen vel at dei ikkje ville ha eit namn som det knytte seg uheldige og negative tankar til hjå somme av dei som skulle vera med. Ved dette kom Noreg til å skilja seg ut frå dei nordiske grannane. I 1942 hadde Finland og i 1944 Sverige fått tilsvarande institusjonar som bar namnet språknämnd , og i 1955 fekk Danmark sitt Dansk Sprognævn . Framlegget til lov om ei norsk nemnd vart innleidd med orda: Det skal opprettes et råd for språkvern og språkdyrking. Ut frå dette ville dei kalle det nye organet Norsk språkvernråd. Men ein av medlemene i Vogtnemnda, Einar Hovdhaugen, såg ingen grunn til å gå bort frå det innarbeidde og korte namnet Norsk språknemnd. På eit seinare steg i saksførehavinga vart det stuttare namnet Norsk språkråd vedteke.
Vi såg at tilrådinga om språksituasjonen vart lagd fram i 1966, men lova om Norsk språkråd vart ikkje vedteken før i juni 1971 og vedtektene i oktober same året. Rådet hadde det fyrste møtet sitt 1. februar 1972 og avløyste då Norsk språknemnd, som hadde arbeidt i tjue år. Då Norsk språkråd kom i arbeid, tok det med ein gong fatt på den saka der 1938-rettskrivinga og Norsk språknemnd hadde møtt den mest verknadsfulle motstanden, rettskrivinga og læreboknormalen for bokmål. Visse innleiande vedtak om oppmjuking vart gjorde med ein gong, men arbeidet med å gå gjennom heile rettskrivinga tok noko tid, og resultatet vart det vi kjenner frå stortingsmelding nr. 100 (1980–81), og som utgjer gjeldande rettskriving for bokmål. Kritikken og motstanden mot 1938 frå dei som hevda skrifttradisjonen på nynorsk side, hadde gjort mest av seg før krigen, men har vore der heile tida og rettar seg no mot Norsk språkråd, som eit krav om full jamstelling for i-målet.
Den viktigaste skilnaden mellom Norsk språknemnd og Norsk språkråd var at alle fraksjonane på språkmarknaden gjekk med i Norsk språkråd. Mest hadde det å seia at samskipnadene som arbeidde for det tradisjonelle moderate eller konservative bokmålet, no hadde kome med, og at også dei med det måtte ta ansvar for arbeid og samarbeid. Det var omsynet til dei Vogtnemnda hadde lagt mest vekt på. Men elles hadde det ikkje hendt noko revolusjonerande i og med at eit språkråd kom i staden for ei språknemnd. Det var dei same variasjonane i norsk talemål og dei same ulike syna på språktilhøva våre. Likevel var det kan hende skapt noko nytt med det rådet som kan sjå attende på dei fyrste 25 åra no.
DETTE SKREV AVISENE
Utdrag fra avisledere i forbindelse med opprettelsen av Norsk språkråd:
Norsk sprog er ikke ett sprog, men to. Det er et viktig faktum som vi omsider må erkjenne, forsone oss med og begynne å leve med. Det er ikke nødvendig å betrakte det som et utelukkende dystert faktum, en kilde til evig sprogstrid og evindelige problemer av både politisk og økonomisk art. Det går an å se det som en berikelse og en styrke, som en utfordring og en inspirasjon.
Aftenposten 20. mai 1970
Det har vært mye tidkrevende krangel i norsk språkstrid. Men all språkstrid i seg selv har langt fra vært av det onde. Tvert imot har mye og betydningsfullt kulturarbeid vært gjort gjennom denne striden. I dag må vi vel imidlertid være enige om at vi er kommet så langt, forhåpenligvis også i toleranse i språkspørsmålet, at det er på tide å få slutt på unødvendig strid om vårt språk. De skulle være godt håp om at stortingskomiteen innstilling vil gi retningslinjer for å nå fram til en slik språkfred.
Sarpsborg Arbeiderblad 22. april 1970
NORSK SPRÅKRÅD 1972–97: ARBEIDSOPPGAVER OG TILTAK
GEIRR WlGGEN
Norsk språkråd er et eksternt organ under Kulturdepartementet, tidligere Kirke- og undervisningsdepartementet. Nå har det vært i permanent arbeid i 25 år, og ei oppsummering av de viktigste arbeidsoppgavene og tiltaka i denne perioden kan være på sin plass.
Lov av 18. juni 1971 om Norsk språkråd pålegger Språkrådet mange ulike oppgaver:
– å verne om den kulturarven som norsk skriftspråk og talespråk representerer,
– fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, dets historie og egenart,
– fremme toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter,
– verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket,
– følge utviklinga av norsk skriftspråk og talespråk og på det grunnlaget
– fremme samarbeid i dyrkinga og normeringa av våre to målformer og
– støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene sammen,
– gi myndighetene råd i språkspørsmål, især når det gjelder språkbruken i skolen, i NRK og i statstjenesta,
– uttale seg om prinsipp for normering av skriftspråket og av stedsnavn,
– komme med forslag om lovgiving i språkspørsmål,
– gi råd og rettleiing til allmennheta,
– fremme og delta i nordisk samarbeid om språkdyrking,
– sørge for at resultata av rådets arbeid blir gjort kjent.
Det er ikke lite. Det er faktisk mer enn Språkrådet greier å leve fullgodt opp til med de ressursene det har. I løpet av sine første tjuefem år har det rett nok gjort noe på alle punkt, men noen saksområder er opplagt blitt vektlagt mer enn andre, og det har skjedd ei utvikling fra 1972 til i dag i så måte.
Gjennom 1970-åra var det rettskrivingsspørsmål, framfor alt i bokmålet, som stod i fokus for rådsmøtene. Det måtte bli slik, for det var riksmålsbevegelsens "utenomparlamentariske" opposisjon og sivile ulydighetskampanje mot bokmålsnormalen på 1950-tallet som førte til at Språkrådet blei oppretta til erstatning for Norsk språknemnd (1952–72). Noe må sies her om disse rettskrivingsspørsmala, som i og for seg kunne fortjene ei større utgreiing. Jeg skal ellers legge mest vekt på andre saker.
Umiddelbart etter at Språkrådet trådte i virksomhet sommeren 1972, gjorde det det såkalte "liberaliseringsvedtaket". Det innebar at elever som ønska det, kunne bruke sentrale rettskrivingsstridige riksmålsformer i sine skolearbeid uten å få feil for dem. Det var ei midlertidig forordning i påvente av en mer allmenn reform av bokmålsnormalen i samme retning. Et særutvalg for bokmål blei nedsatt for å utarbeide framlegg til en slik bokmålsreform, og dets arbeid stod det mye strid om på rådsmøtene. Likevel kunne rådet ta framlegg til endringer i bokmålsnormalen opp til vedtak i 1979, der et varierende flertall i bokmålsseksjonen – etter avstemninger ord(-gruppe) for ord(gruppe) – imøtekom de aller fleste riksmålskrava. De aktuelle riksmålsformene kom ikke bare inn i den offisielle rettskrivinga. I betydelig grad blei de tilmed hovedformer i læreboknormalen. Dermed kom læreboknormalen for bokmål til å bli radikalt utvida, slik at avstanden mellom læreboknormal og rettskrivingsnormal blei mye mindre enn før. Det var slett ikke tanken med reformarbeidet, og det er derfor departementet og Stortinget i si tilslutning til reformforslaget fra Språkrådet (1981) tilrådde ei innsnevring av formvariasjonen i læreboknormalen ved seinere rettskrivingsjusteringer, og det er det Språkrådets fagnemnd forbereder i inneværende periode med tanke på vedtak i rådet i begynnelsen av år 2000, ikke minst med tildriv fra nynorskseksjonen av rådets fagnemnd.
Etter vedtaka om bokmålsnormalen i 1979 og 1981 måtte Språkrådet foreta ei rekke mindre justeringer av bokmålsnormalen for å få enkeltheter i rettskrivingsnormalen tilpassa de vedtaka som var gjort. Denne "etterraksteren" i bokmålsnormalen holdt fram helt til årsmøtet i 1988. Da vedtok rådet å la rettskrivingsspørsmål hvile. Fagnemnda skulle fortsatt behandle rettskrivingssaker løpende, men rådet skulle få dem til avgjørelse sjeldnere. I stedet for de årlige justeringene det hadde foretatt av skriftnormalene til da, skulle eventuelle nyheter i rettskrivingsnormalene frametter tas opp til vurdering og eventuelt vedtak bare en gang i hver rådsperiode, dvs. hvert fjerde år. For tradisjonelle rettskrivingsspørsmål har det vist seg å være tilstrekkelig. For ei effektiv behandling av den økende strømmen av fremmedord, især fra engelsk, har rådet derimot kjent det som en hemsko. I løpet av fire år kan uheldige og unødvendige fremmedord etablere seg i fagspesifikk og allmenn språkbruk, og rådet har derfor ønska seg ei ordning som kunne gjøre det snarere og lettere å møte de fremmede nyorda med norske ord og ordformer.
Vedtaket om ny bokmålsnormal innebar et brudd med den langsiktige tilnærmingspolitikken gjennom hele dette hundreåret. Det har hatt som følge at også nynorskseksjonen i rådet har kjent seg fri til å justere sin normal etter 1981, og det har hatt en del rettskrivingsspørsmål til behandling som innebærer ei oppgradering av eldre og mer konservative former (pronomenforma me, ubestemte hunkjønnssubstantiv på -a (ei visa), preteritumsformer av verb på -de istedenfor -te o.a.), men også nye former som dels forenkler det grammatiske systemet (f.eks. i samsvarsbøying av partisippformer i predikativ stilling), dels innebærer nye samformer med bokmål (f.eks. landsnavnet mulig vsa. mogleg). Alt i alt har det de siste 16 åra skjedd ei polarisering av forholdet mellom våre to skriftformer på rettskrivingsområdet, ei utvikling som faktisk er i strid med § 1.b i lova om Norsk språkråd.
Så mye om rettskrivingssaker. Da rådet kunne legge bokmålsreformen bak seg, kunne det ta opp til drøfting og vedtak flere andre saker av prinsipiell karakter. De fire første åra av 1980-tallet var spørsmålet om uttalemarkering, især trykkmarkering, av ord i godkjenningspliktige ordlister og ordbøker et hett tema. I alminnelig norsk uttale gjelder det allment germanske førstestavingstrykket mer generelt i de østlandske og trøndske målområda enn ellers i landet, også i lånord fra språk som ikke har et slik trykkprinsipp (romanske språk, gresk, arabisk o.a.), og det kom opp forslag om at ordlister og ordbøker til skolebruk ikke burde ha uttaleangivelser som fikk elever og lærere til å tru at førstestavingstrykket var galt på noen måte. Dette var det flertall for i rådet, men flertallet var skeivt fordelt i seksjonene, med så godt som enstemmighet i nynorskseksjonen og et mindretall i bokmålsseksjonen, så det kom ikke til noe gyldig vedtak om å kreve slike uttalemarkeringer utelatt i ordbøkene. Det blei i stedet flertall for at ordbøker som har slike uttalemarkeringer, skulle ha et avsnitt i forordet som gjorde det klart at andre uttaleformer, især trykkplasseringer, enn de som er angitt ved oppslagsorda, er like rette og akseptable som dem ordlisteforfatteren gir råd om. Slik har da også praksis vært til denne dag. Om elevene og lærerne leser fororda i slike ordlister, er ei annen sak.
Kjønnsdiskriminerende ord- og språkbruk kom òg tungt på dagsordenen på 1980-tallet og har beholdt sin plass der til nå. Først var det spørsmål om yrkes-/stillingstitler, f.eks. ord på -mann, som avstedkom diskusjoner over flere år. Ironisk nok kom Norsk språkråd sjøl til å endre sin praksis på det området først flere år etter at det fra 1975 av hadde anbefalt det i alminnelig språkbruk ellers (d.e. endring av tittelen formann til leder/leiar). Seinere på 1980-tallet kom så spørsmålet om kjønnsdiskriminerende pronomenbruk opp. Det var greitt å kunne referere til maskulint substantiv med pronomenet ho/hun i individuelle tilfeller der det var klart at de dreidde seg om ei kvinne (f.eks. Advokaten, Anna Knutsen, mente at... Hun ville at..). Betydelig strid stod det derimot i flere år om tilvising til et hankjønnssubstantiv skulle kunne skje ved hjelp av hunkjønnspronomenet også når referansen var mer generell (såkalt generisk referanse: Advokaten mente at... (Hun sa at...). Drøftingene endte med at det skulle tillates, men ikke promoveres aktivt av Språkrådet. Sist i forrige rådsperiode (1995) gjorde endelig styret framlegg om å utarbeide noen allmenne retningslinjer for kjønnsbalansert språkbruk i offisielle sammenhenger, slik tilfellet alt er i ei rekke land i verden. Det gjenstår imidlertid å se hva som kommer ut av det initiativet.
Med årsmøtet i januar 1988 var den rettskrivingspolitiske oppgava som skapte Norsk språkråd, fullført, og det nye rådsstyret som trådte til da, tok initiativ til å engasjere Språkrådet på et videre område enn før. Språkplanlegging gjelder ikke bare språket sjøl, men like mye holdninger til det i samfunnet. Nå skulle Språkrådet engasjere seg i allmenne samfunnsspørsmål med viktige språkpolitiske aspekt, og med det høyne sin profil i samfunnet som helhet.
Det har det uten tvil lykkes best med i forbindelse med en kontinuerlig holdningskampanje overfor allmennhet og spesielle språkbrukergrupper (ungdom, visse næringslivssektorer o.a.) som ennå er i gang, for å styrke bruken av og statusen for norsk i alle sammenhenger, spesielt vis-à-vis flommen av kommersialiserte anglo-amerikanske ord og vendinger. Årlig er det lokale, regionale og nasjonale arrangement, med bl.a. diplomutdeling til spesielt gode språkbrukere i privat og offentlig nærings- og arbeidsliv, undervisningsopplegg for bestemte elevgrupper i skolen, annonsekampanjer i aviser, tidsskrift og fjernsyn o.a. I denne sammenhengen har Språkrådet også engasjert seg i konkrete språkpolitiske problem og konflikter der fremmed språkbruk i yrkes- og næringsliv har ført til vansker for enkeltindivid og bedrifter (uoversatte EU-standarder, rettsvern for tilsatte i utenlandske bedrifter i Norge, engelskspråklig navigasjonsutstyr i kystfiskeflåten o.a.) og, mer alment, i diskusjonen om framtida for norsk og nordisk språk i EØS-/EU-sammenheng.
For å stimulere til bedre språkbruk i norsk sakprosa deler Språkrådet dessuten ut Norsk språkpris hvert år. En egen priskomite vurderer aktuelle kandidater til denne prisen, og prisutdelingene får stor oppmerksomhet.
Samtidig har Språkrådet vært fast høringsinstans i alle skolepolitiske saker som berører norsk språk og språkbruk (generelle skolereformer, fagspesifikke læreplaner, lærebokspørsmål, språkvalgs- og timetallsspørsmål, evalueringsrettleiinger o.a.). I den forbindelsen har rådet sjøl også tatt initiativ til å styrke norskfaget i lærerutdanninga, liksom opplæringa i norsk språk i skolen for øvrig og bruk av norsk i lærebøker for universitet og høgskoler, og det har gått inn for å bedre morsmålssituasjonen i skolen for de språklige minoritetsgruppene i landet, inkludert innvandrernes.
Dette økte engasjementet på breiere front har uten tvil styrka Norsk språkråd. Kulturdepartementet har det siste tiåret tillagt rådet flere tunge arbeidsoppgaver som gjør det til et viktig forvaltningsorgan i tillegg til det snevrere språkpolitiske det har vært hele tida. Språkrådet skal nå bl.a. forvalte lov om målbruk i offentlig tjeneste og behandle den beklagelige strømmen av språklig likestillingsbrudd som hvert år forekommer lokalt, regionalt og sentralt i offentlig virksomhet. Likens skal det administrere navnekonsulenttjenesten i alle landsdeler. Både i denne forbindelsen og i samband med det økte allmennkulturelle engasjementet det siste tiåret, er rådets informasjonstjeneste blitt styrka, og Språkrådet prøver å nå stadig flere gjennom periodiske publikasjoner (Språknytt, Språkkureren, Statsspråk, Norsk språkråds skriftserie), faste sider i NRKs tekst-tv, egne vevsider på Internett, separate bokutgivelser for spesielle formål (yrkesspesifikke ord- og terminologilister, mer generelle ordbøker, person- og stedsnavnoversyn o.a.) og pressemeldinger.
Med dette kan det være på sin plass å gjøre et visst skille mellom slike saker som sjølve Språkrådet har hatt til behandling på sine årlige møter, forberedt av styre og fagnemnd i 7–8 årlige møter, og det daglige arbeidet som gjøres av rådets faste sekretariat. Viktige språktjenester og språkpolitisk bestemmende praksis preges av sekretariatets daglige arbeid. Det gjelder f.eks. de rundt 400 lærebøkene som hvert år får sine manuskript språklig gjennomgått, retta og godkjent der, talløse svar som gis telefonisk og brevlig på spørsmål om språk og språkbruk fra alle slags mennesker og fra private og offentlige institusjoner, ei løpende overvåking av offentlig språkbruk og den språkpolitiske jamstillinga i landet, engasjement i ulike fags terminologiutvikling og i allmennspråklig ordboksarbeid og ei løpende registrering av nyord i norsk. Viktig er ikke minst det samarbeidet om språklige og språkpolitiske spørsmål på fellesnordisk plan som i alle år har hatt altfor små ressurser, og som nylig har fått dem ytterligere redusert gjennom nedlegginga av Nordisk språksekretariat (1978–96).
Språkrådets virke gjennom de første 25 år kan oppsummeres slik at rådet har lagt bak seg det rettskrivingspolitiske reformarbeidet som styresmaktene oppretta rådet for å forestå, og at det deretter gjennom et breiere samfunnsmessig engasjement har greidd å skape seg ei ny plattform å arbeide videre på, både som språkrøktsorgan og som språkpolitisk forvaltningsorgan.
Rådets organisasjonsstruktur har imidlertid vært under intern debatt, likens dets medlemssammensetning. Det er neppe urimelig om dets oppdragsgiver, Kulturdepartementet vil, evaluere begge disse forholda. For aldri har vi i norsk historie hatt et permanent språkpolitisk organ så lenge som Norsk språkråd har eksistert. Og ikke er det ønskelig at det vi nå har, skal utvikle seg til å bli et elitært akademiliknende organ, som fratar den alminnelige kvinne og mann eiendomsrett og myndighet over eget morsmål ved å forordne riktighetsregler som skaper sosiale skiller i folket. Men et organ som kan bidra til å opprettholde og styrke det nordiske språkfellesskapet – den viktigste motivasjonen, faktisk, for å opprette nasjonale språknemnder i de nordiske land etter krigen –, og som kan verne norsk språk, språkbruk og språkrett i all sin smidighet og levende variasjon for alle nødvendige formål, både for den enkelte og for det norske språksamfunnet, i ei tid med stadig økende internasjonaliserings- og konformitetspress, det trenger landet vårt, og det kan opplagt Norsk språkråd – med demokratisk aktpågivenhet og rom for viktige mindretallsposisjoner – settes i stand til å være i åra som kommer.
UTVIKLINGSTENDENSER I NORSK SPRÅKBRUK 1972–1997
RUTH VATVEDT FJELD
Norsk språkråd har som sin hovedoppgave å formulere regler for hva som er rett og riktig i språket. Det er særlig regler for rettskriving, bøying og til en viss grad setningsbygning som gis, dvs regler som språksystemet, mens det sjelden er råd og regler om selve bruken av systemet som tas opp. Men som språkbrukere vet vi at det fins normer og regler for språkbruk også, selv om friheten til personlige uttrykksmåter og formuleringer er mye større. Likevel vil folk flest gjerne ha veiledning og informasjon om endringer i spåkbruken.
Grammatikk og språkbruk
Endringer i språkbruken vil over tid føre til endringer i språksystemet. Det har i det senere skjedd noen slike endringer i selve språksystemet, for eksempel i hvilke verb som kan ha objekt og hvilke som ikke kan ha det, altså endring i transitiviteten. Vi kan nå høre trikkeføreren si: Se opp for dørene, dørene lukker. Her måtte han tidligere si: Se opp for dørene, dørene lukkes! Og få reagerer i dag på at noen sier: Flaska knuste. Tidligere måtte disse verbene ha passiv form, eller det måtte opplyses hvem som utførte handlingen. Ellers blir det flere og flere verb som brukes intransitivt, dvs at det ved transitive verb legges til en partikkel som vi ellers trenger ved de intransitive for å få med et objekt: Jeg har tenkt til å gjøre det. Han husker på å gjøre det. Hun reklamerte på varen. Språkrådet har ikke forsøkt å regulere eller stanse en slik utvikling, og det er vel heller ingen grunn til å gjøre det. Men dette er noen tegn på at språkbruk og språksystem er to sider av samme sak, og at systemet tross alt følger bruken og ikke omvendt.
Ordvalg og ordlaging
Ordforrådet og ordbruken endrer seg hele tiden. Bruken av de høflige tiltaleformene De/Dem/Deres har nesten forsvunnet fra språket. Det er i dag korrekt i enhver situasjon å bruke du/deg/dere. Siste skanse for høflighetsformene falt vel i talespråk i intervjuer med Kongen eller Dronningen. Men ellers er det ikke i selve språksystemet og lukkede ordklasser som pronomenene at de store endringene skjer, men i de åpne ordklassene der synonymvariasjonen er større, og i faste fraser og vendinger.
Det har i perioden blomstret opp med initialord, både i det administrative språket og i allmennspråket. Det er muligens en konsekvens av at mange faguttrykk via aviser og TV så lett glir inn i allmennspråket, f eks hiv og aids. Vi ser at denne typen har overtatt for omskriving og oversettelseslån. Rundt 1970 ble formene TV og fjernsyn omtrent like mye brukt, men i dag har TV tatt nesten helt over.
Språkbruken speiler samfunnsutviklingen
Deler av språksystemet har endret seg ved at mange bevisst unngår å bruke ord og uttrykk som er kjønnsmarkerte. For eksempel velges det oftere enn før flertall ved henvisning i tredjeperson, for å unngå problemet hun/han: Hvis pasientene har behov for attføring, skal de tilbys det. Lov om likestilling mellom kjønnene er omtrent like gammel som Norsk språkråd, og kjønnsumarkert uttrykksmåte har vært et av de feltene som Språkrådet har arbeidet aktivt med, særlig i lærebøker. Råd om bruken er nedfelt i nylig utgitte retningslinjer. Det er oppstått ord som forkvinne, nordkvinne, og bruken av de kjønnsnøytrale ordene leder, representant osv har økt. På grunn av endringer i familiestrukturen har vi vel også fått nye ord som en forelder, en sambo, et partnerskap, en helgepappa, en samværsrett m fl.
Stil
Stilidealene har endret seg. Høystilen var fortsatt i bruk av presten på prekestolen og dommerne i rettssalen i begynnelsen av 70-årene. Men presten på prekestolen er ikke lenger det han en gang var. Det er intimisering (jf Lundeby 1995) som er stilidealet, den intime og småpludrende koseligheten som gjør at det ikke lenger er lett å vite om vi har fått inn barnetimen eller gudstjenesten på radioen. Å legge omtanke i valg av stilnivå, innebærer egentlig en omtanke for den som skal lese eller høre på det vi uttrykker. I tidligere tider var stilvalg nærmest en kunstart, og underlagt strenge regler. I løpet av etterkrigstiden har stilvariantene blitt en slags språkets museumsgjenstander. Vi slipper nå å legge særlig omtanke i formen på det vi vil uttrykke, akkurat som vi er ganske fri med hensyn til hvordan vi skal kle oss for forskjellige situasjoner. Stilvariasjon i seg selv er ikke noe viktig uttrykksmiddel. "Kom som du vil" kan det stå på invitasjoner, og det kunne gjerne også stått "og snakk som du vil". Denne utviklingen har aksellerert i løpet av disse 25 årene, og er nå nærmest gått til veis ende, det vi si at vi i enhver situasjon kan benytte et språk som er basert i vårt naturlige talemål, også når vi skriver.
De gamle stilidealene innebar høy grad av omskriving i språklige bilder. Slik omskriving er det fortsatt mye av, men de områdene bildene hentes fra, er andre. Idylliserende naturbilder og religiøse forestillinger er ikke lenger hovedkildene for bildene, men kamp og krig, eller sport og idrett: ruste opp barnevernet, legge strategisk plan, gi en marsjordre, komme på banen, score poeng, som er uttrykk som oppleves som helt vanlig språkbruk.
Skillet mellom stilen i talespråk og skriftspråk er på god vei til å bli utvisket. Idealet for godt skriftspråk er det naturlige talespråket. Det har også gitt seg utslag i mer språksystematiske endringer, f eks at ha erstatter være som hjelpeverb i mange tilfeller, men først og fremst i språkstilen. De offentlige brevene skal være så talespråksnære som mulig. Rettsapparatets språkbruk er heller ikke hva det en gang var. Men noen fraser henger igjen og markerer den høytidelige stilen, som død og maktesløs, til odel og eie. Og det er ikke noe uttalt mål å luke dem ut. Men lovgiverne er opptatt av tilgjengelighet, og bruker språkkonsulenter på lovtekstene slik at de kan fjerne kronglete syntaks og gammeldagse formuleringer. De spesielle uttrykkene blir dermed mer en type flagg som markerer høystilen, den er ikke gjennomført i sine forsiringer med parallellismer, attributive sperrer og syntaktiske krumspring.
Det forbudte språket
Det vi ikke vil vedkjenne oss, kan vi ikke sette ord på. Vi må lage eufemismer, forskjønnende omskrivinger. Tidligere var fordøyelsen og en del andre kroppsfunksjoner noe unevnelig, men i dag er det helt i orden f eks å reklamere for dopapir og menstruasjonsbind. Tidligere kunne man til nød nevne toalettpapir, men kvinnenes kroppsfunksjoner eller utstyr i den sammenheng kunne ikke nevnes utenfor privatsfæren. Eufemismenes tid er forbi for det som har med naturlige kroppsfunksjoner å gjøre, til og med for døden, men ikke for alderdommen. Den er tabubelagt i vår ungdomsfikserte kultur. Når noen tabuområder forsvinner, dukker nye opp.
Men det er mye mindre som holdes hellig eller er forbudt i dag, det være seg av religiøs eller annen intim art. I min ungdom fikk vi streng straff for å si faen hjemme i stua, dersom behovet for å markere misnøye ble svært sterkt. Nå brukes den type eder uten blygsel eller unnskyldning i "ledig radiospråk" uten at det er noe særlig som står på. Få foreldre sparer på kraftuttrykkene selv om barna hører på, og vi kan oppleve å høre f eks en ungdomsskolelærer si se å få ræva i gir!, eller det var jaggu dumt av deg! uten å sperre opp øynene. Milde eder som fy til katta gir mistanke om såkalt personlig kristendom, for det er nærmest bare i slike miljøer at eder er fordømt i dag. Tidligere kunne menn verken banne eller snakke om kjønnsliv dersom det var "damer til stede". Det var altså en separat mannssjargong og en kvinnesjargong. I dag er det vanskelig å tenke seg hvilke kroppsdeler eller intime aktiviteter som skulle kunne vekke anstøt både hos kvinner og menn, og begge kjønn bruker språket på temmelig samme måte. Utviklingen er gått slik at det ikke lenger bare er menn og gutter som bruker "stygge ord" – det er like vanlig i dag å høre en kvinne banne som en mann, ja i en del miljøer er kvinnene kanskje mest aktive i å bryte tabuer.
Lånord og betydningsutvikling
Det norske språk har altid lånt inn ordmateriale fra andre språk. I denne perioden har 50- og 60-årenes hyppige lån fra svensk avtatt, og stadig mer lånes fra engelsk. Kunnskapen om engelsk har økt sterkt de siste 25 årene, og i dag ville ingen bestille en softais-is, som jeg hørte en gang rundt 1970. Lånene glir derfor lett inn. Men til forskjell fra tidligere lånes de stadig oftere uten at de endres i samsvar med norsk skrift: Vent til limet er passe sticky, dill er et must i fiskesuppe. Engelsk påvirker ellers språkbruken ved at vi ofte med vitende og vilje velger engelske ord og uttrykk selv om det fins gode norske ord, og ikke bare i slang. Det henger bl a sammen med at det ikke er de samme skarpe grensene mellom slang og alminnelig språkbruk som det var før 1972, men også at den engelske og amerikanske kulturen har så høy prestisje. En bedriftsleder kan gjerne strø om seg med engelsk slang i et salgsmøte, en lærer bruker engelsk med selvfølgelighet i ungdomsskoleklassen. Ikke bare enkeltord, men hele fraser som My God!, Don't you dare ..., Touch wood og liknende faste uttrykk. Vi hører dem til stadighet også i radio. Engelsk fungerer dermed for mange moderne mennesker som en type metaspråk, dvs det språket vi anvender for å markere at vi snakker om språkformen, f eks for å markere språkhandlingstype: in short: vi kom for seint;. Det viser egentlig at engelsk i moderne norsk også på dette område har tatt over latinens rolle (mens man i engelsk, som jo ikke har denne muligheten, her har holdt på en del latinske uttrykksmåter av typen: summa summarum). For å markere ironi eller for ikke å være unødig gjentakende eller ekstra tydelige, velges også engelsk. Om vi på et spørsmål ikke har fått svar, hører vi ikke sjelden at det gjentas på engelsk: coffee or tea? Som en slags antakelse om at engelsk er ekstra tydelig eller ekstra forpliktende. Som en understreket meningsytring høres That's it! og da er det ikke mer å si. Engelsk brukes også for å imponere, ikke minst merker vi det i det såkalte dataspråket. Eksempler anses her for overflødige.
Å beskrive utviklingen av norsk språkbruk over en 25- årsperiode på tre sider kan bare bli noen antydninger, og det er et emne det burde gjøres systematiske undersøkelser om. Det er svært få språkbruksforskere som har vært opptatt av det historiske aspektet (E. Lundebys artikkel i Maal og Minne hefte 1–2/1995 "Intimisering og brutalisering" er et hederlig unntak). Det kan virke som om 25 år er en forholdsvis kort periode å gjøre observasjoner over, men alle som har levd noen år, registrerer stadig nye måter å bruke språket på, og nettopp derfor trenger vi mer systematisk kunnskap om dem, blant annet som bakgrunn for normering av de fastere språksystematiske reglene.
ARBEIDET MED ORDBØKER I SPRÅKRÅDET
MARIT HOVDENAK
Å informere om rettskrivingsendringar og andre normeringsvedtak har vore ei sentral oppgåve for Norsk språkråd heile tida. Å utarbeide ordbøker er ein måte å leggje fram kunnskap om språk på. Språkrådet har gjennom åra sjølv stått bak ein del ordbøker og vore delansvarleg for andre ordbokprosjekt. I alt 16 titlar blir omtalte her.
Allmennordbøker og rettskrivingsordlister
Det største ordbokarbeidet Språkrådet har vore med på, er Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Bøkene har undertittelen Definisjons- og rettskriv(n)ingsordbok. Desse to standardordbøkene kom ut parallelt i 1986 etter at dei hadde vore i arbeid sidan 1974. Dei kom i reviderte utgåver i 1993. Bokmålsordboka og Nynorskordboka er alt-i- eitt-ordbøker: Dei viser offisiell rettskriving og bøying, har med uttaleopplysningar, ordhistorie (etymologi), definisjonar, faste uttrykk og bruksdøme. Nytt og uvant for mange brukarar var at det er brukt bøyingskodar i staden for endingar for dei vanlegaste bøyingsklassane, t.d. f1 for vanlege hokjønnsord og m1 for vanlege hankjønnsord.
Bokmålsordboka og Nynorskordboka dekkjer det sentrale allmenne ordtilfanget i kvar målform. Oppslagsorda er valde ut frå andre ordbøker og oppslagsverk, frå store ordarkiv o.a. Ordbøkene vart til som eit samarbeidsprosjekt mellom Språkrådet og Norsk leksikografisk institutt (no: Avdeling for leksikografi) ved Universitetet i Oslo, der sjølve redigeringsarbeidet gjekk føre seg. Begge institusjonane lønte redaktørar til arbeidet. Dei to ordbokredaksjonane følgde dei same redigeringsreglane, og dei bygde på manuskripta til kvarandre undervegs. Språkrådet tok stilling til talrike normeringsspørsmål i samband med ordbøkene, og sekretariatet las gjennom manuskripta før prenting. Bøkene er noko ulike i omfang: Nynorskordboka har 90 000 oppslagsord, Bokmålsordboka 65 000. Nynorskordboka vart ein del større fordi det var særleg stort behov for den, ho er den første allmennnspråklege ordboka på nynorsk. Målføreord som er kjende i minst tre fylke, vart tekne med i Nynorskordboka.
At Språkrådet skulle gje ut offisielle rettskrivingsordlister for bokmål og nynorsk, er ein tanke som har vore framme med visse mellomrom. Tanken vart realisert med Bokmålsordlista (1992) og Nynorskordlista (1996). Desse to ordlistene byggjer direkte på Bokmålsordboka og Nynorskordboka, som er lagra elektronisk. Ordlistene har med storparten av grunnorda i ordbøkene og eit utval av samansetningar. Dessutan vart det lagt vekt på å få med aktuelt ordstoff, norske og utanlandske stadnamn (mest frå Geografilista, sjå lenger ute i artikkelen), forkortingar o.a. Begge ordlistene er om lag dobbelt så store som vanlege skuleordlister, noko under 60 000 oppslagsord. Ein del av orda har stutte forklaringar. Ordlistene er lette å lese og finne fram i. På same måten som med ordbøkene vart redigeringsarbeidet gjort på Avdeling for leksikografi. Språkrådet avgjorde ein del normeringsspørsmål i samband med ordlistene og stod elles for gjennomlesing av manuskript i tillegg til delfinansiering av ordlistene.
Som del av godkjenningsordninga for lærebøker har Språkrådet ansvaret for godkjenning av ordlister til skulebruk. Omfanget av dette arbeidet varierer frå år til år; etter større rettskrivingsendringar ajourfører forlaga skuleordlistene. Å kontrollere at ordlistene følgjer gjeldande rettskriving, er det viktigaste i godkjenningsarbeidet. Eit tilsvarande arbeid har Språkrådet teke på seg med nyutgåver av Tanums store rettskrivningsordbok. Vi gjennomgår manuskriptet for å sikre at endringar i rettskrivinga er komne med, og gjev mellom anna råd om nye ord som bør takast inn.
Nyordsbok
Registrering av nye ord som kjem til i norsk, er eit arbeid som har gått føre seg i sekretariatet heile tida Språkrådet har eksistert (jf. artikkelen om nyord i dette nummeret av Språknytt). Også Norsk språknemnd registrerte nye ord. Språknytt har ei nyordsspalte i kvart nummer, og det er stoff som ofte blir sitert i pressa. Som ei frukt av nyordsarbeidet dei første åra gav Språkrådet ut Nyord i norsk 1945–1975 i 1982. Boka inneheld bortimot 8000 av dei orda vi har fått i norsk etter andre verdskrigen. Ordartiklane har tidfesting av når orda kom i bruk. Det seier seg sjølv at tidfestinga ofte må vere omtrentleg. Det er gjeve stutte definisjonar og døme på bruken. Boka har ei innleiing med oversynsstoff og ei baklengsordliste, der ord som sluttar på dei same bokstavane, står samla. Nyordsboka er ei mellomstor ordbok på 450 sider, og er den einaste større ordboka som heilt ut er utarbeidd i Språkrådet. Bokmålsordboka og Nynorskordboka kunne byggje på Nyord i norsk når det gjaldt det nyaste ordtilfanget, sidan dei kom ut fleire år seinare. Språknemndene i Sverige og Danmark gav ut tilsvarande nyordsbøker i 1980-åra, og i innsamlinga av nyord har det vore eit samarbeid innanfor Norden. Arbeidet med ei ny nyordsbok, for tidbolken 1975–2000, tek til i 1997.
Fagordbøker
Å halde oppe norsk som bruksspråk også på fagområde som er sterkt påverka av engelsk, har alltid vore ei av hjartesakene til Språkrådet. Det konkrete siktemålet er å finne fram til gode norske fagord – termar – og å unngå unødvendige framandord. I mange fag er fagspråket prega av amerikansk-engelsk. Arbeidet med fagspråk har gått føre seg på mange måtar i Språkrådet, ikkje minst gjennom granskinga av lærebøker for grunnskulen og den vidaregåande skulen. Sekretariatet har elles stått for språkleg gjennomgåing av termlister frå andre og gjeve talrike råd om fagord. I nokre fag har Språkrådet saman med andre aktørar, mellom dei Rådet for teknisk terminologi, sett i gang terminologiprosjekt som har munna ut i fagordbøker.
Det fagområdet Språkrådet har gjort størst innsats på, er nok databehandling. Norsk språkråds komité for dataterminologi vart sett ned alt i 1972. I komiteen sit både dataekspertar og språkfolk. Komiteen har utarbeidd Norsk dataordbok, som kom med første utgåva i 1976, og som sidan har vorte ajourført og utvida fleire gonger: i 1981, 1984, 1987 og 1993, og no i 1997 har sjette utgåva nettopp komme. Talet på omgrep med termar har auka frå 1100 i første utgåva til 4500 i sjette utgåva. Dataordboka har norske termar på bokmål og nynorsk med definisjonar og engelsk og svensk alfabetisk register. Nytt i sjette utgåva er at viktige franske termar er komne med.
I 1972 sette Språkrådet òg ned ein komité for marknadsføringsterminologi. Komiteen utarbeidde Norsk markedsføringsordbok, som kom i 1981. Boka har om lag 2000 norske termar frå marknadsføring og tilgrensande fagområde. Det er definisjonar til, og eit engelsk register. Der finn vi til dømes engelske ord som leasing og turnover, som framleis er mykje brukte i norsk. Tida har vist at avløysarane berre delvis har slått gjennom.
Oljeutvinninga er ei anna grein av samfunnslivet som Språkrådet har sett det som viktig å følgje med i. Språkrådet samarbeidde med Rådet for teknisk terminologi om oljeterminologi sidan midt i 1970- åra, og i 1980 kom Ordbok om petroleumsvirksomhet. Ordboka har om lag 1150 termar frå fagområda petroleumsprodukt, økonomi, jus, transport o.a. Dei to samarbeidspartnarane gav ut ei lita Oljeordliste i 1982. Ordlista har 400 oppslagsord, og ho vart spreidd i stort opplag.
Andre fag der Språkrådet har vore med som ein av fleire samarbeidspartnarar, er mellom anna elektronikk og fysikk og kjemi. For desse faga kan vi snart vente ferdige ordbøker.
Spesialordbøker
Ei nyttig spesialordbok Språkrådet har gjeve ut, er Norsk forkortingsbok frå 1976. Forkortingar og teiknsetjing er område av språket Språkrådet kan gjere endelege normeringsvedtak om, utan godkjenning frå Kulturdepartementet. Ei større forkortingsbok kom i 1997, utarbeidd av personar med tilknyting til Språkrådet gjennom mange år.
Ein annan type spesialordbok har namn som oppslagsord. Sekretariatet og fagnemnda i Språkrådet har gjennom åra lagt ned eit stort arbeid med å normere geografiske og historiske namn. I Geografilista (1991) er det komme med fleire tusen utanlandske stadnamn, medrekna namn på statar, og dessutan ein del innbyggjarnemningar. Boka har eit innleiingskapittel med allmenne reglar for skrivemåtar og uttale av slike namn. Språkrådet har òg vore med i eit nordisk samarbeid om lista Statsnavne og nationalitetsord, utgjeven av Nordisk språksekretariat i 1994, etter ei tidlegare utgåve i 1987. Ei eldre namnebok er Familienavn i Norden (1977). Boka gjev opplysningar om rett uttale av nordiske etternamn.
Nordiske ordbøker
Som eit ledd i satsinga på det nordiske språkfellesskapet har Språkrådet vore med på rettleiingsheftet Att förstå varandra i Norden (1995, etter to tidlegare utgåver). Heftet inneheld mellom anna ei dansk–norsk–svensk grunnordliste. Språkrådet har òg vore med på å utarbeide Nordisk møteordliste (Nordisk språksekretariat 1996), som er meint som eit hjelpemiddel på møte med deltakarar frå fleire nordiske land.
Det finst ein del ordbøker mellom dei nordiske språka, men det er ikkje alle språkpar som er like godt dekte med ordbøker. Språkrådet og Svenska språknämnden står i fellesskap bak Norsk–svensk ordbok (1992), som særleg er mynta på svenskar som skal lese norsk. Dette er ei stor ordbok med 54 000 ord og uttrykk. Boka legg vekt på å forklare slikt som kan vere vanskeleg for svenske brukarar. Arbeidet er gjort av ein norsk og to svenske redaktørar.
Inntrykket vårt er at ordbøkene Språkrådet har vore med på, har vore verde innsatsen. Brukarane har teke godt imot dei og hatt nytte av dei, og dei har hatt noko innverknad på fagspråk. Vi ser òg at det er stort behov for ordbøker på mange felt, men å lage ordbøker er eit ressurskrevjande arbeid.
"CHAQUE MOT PORTE"
INTERVJU: ASGEIR OLDEN
"Chaque mot porte," seier Arnold Thoresen på perfekt skulefransk.
– Det verkar som om dei ikkje stoler på orda, ikkje stoler på at det som er sagt ein gong, er nok. Då blir det krampaktig og tungt.
Slik kommenterer han dei store, tunge offentlege dokumenta han har vore nøydd til å gå gjennom som ein del av arbeidet som kontorsjef i Norsk språkråd.
"Kvart ord ber." Truleg kunne vi hengje opp dette mottoet over hans godt over 30 år i Språknemnd og Språkråd. Det er blitt mange ord, dei har tilmed endra seg undervegs. Thoresen har passa på dei alle, eller, som han sjølv ville ha presisert, alle bokmålsorda.
Det er likevel ikkje lett å få Arnold Thoresen til å mimre om hine harde dagar då hans arbeidsgivar, Norsk språknemnd, var det mest hata organet i heile kongeriket, då Foreldreaksjonen mot samnorsk var den største krafta i norsk språkpolitikk, då Den norske Forfatterforening vart sprengd i to bitar av målstrid. Han snakkar langt heller om framtida, om det som er ugjort. Der står det litt på lista.
– Språkrådet skulle hatt ei eiga fagspråkavdeling i sekretariatet, synest han, eit organ som kunne følgje med på dette viktige språkområdet, gripe inn, gi råd, halde oversyn. Saka var i god gjenge, timen var nær, men styret sa nei. Det synest Arnold Thoresen er synd.
Like synd synest han mangelen på språklege fagfolk er. Språkrådet og forlaga har alltid vore i beit for gode språkkonsulentar, andre også. Tenk om rådet kunne ha utdanna slike konsulentar i alt frå teiknsetjing til skrivemåte og ordlegging, gitt dei ei prøve, og deretter stempel som offentleg godkjende språkkonsulentar, tenkjer Thoresen.
– Ein kan ikkje setje kven som helst til slikt arbeid, slår han fast, og det veit nok eks-kontorsjefen alt om. Han har sjølv jobba seg gjennom stablar av lærebøker og offentlege dokument gjennom dei siste trettitre åra.
Granskingar
Elles brenn han for å granske norsk språkbruk, gjere skikkelege vitskaplege undersøkingar som seier noko om statusen for dei to målformene der ute i den verkelege verda, til dømes i grunnskulen. Kva språk har dei der, korleis er det nå med desse såkalla lite brukte formene som nå er på full fart ut av bokmålet?
– Det burde kanskje ha vore undersøkt før ein ekskluderte dei, seier Thoresen, som også gjerne skulle ha visst korleis lærarane eigentleg lærer bort norsk, korleis dei faktisk oppfører seg i høve til syntaks og stil, feil og manglar, språklege prestasjonar av alle slag. Han kunne også ha tenkt seg at undersøkingar om språket i dei elektroniske media vart ein del av underlaget for språkleg normering. Det er eit område Norsk språkråd både var ubudd på og veit lite om..
Eitt felt han meiner Språkrådet har svikta kapitalt på, er granskingar av talemål. Det står i lova at det skal vere eit grunnlag for normeringa av norsk, men her er det ikkje gjennomført granskingar i det heile.
– Reine lovbrotet? spør Thoresen.
Breiare representasjon
Glad er han for at Kulturdepartementet skal sjå på samansetjinga av rådet, som i prinsippet ikkje har vore endra sidan Språknemndas dagar. Spørsmålet Thoresen stiller, er om Språkrådet har breidde nok mot det norske samfunnet. Han saknar representantar for næringslivet, og ikkje minst frå fagmiljø.
– Kanskje er det litt mykje "innavl", litt for mange norskfilologar frå lærarorganisasjonar og språkorganisasjonar, seier han. Thoresen trur breiare representasjon i rådet kunne føre til større interesse, gjere rådet betre kjent, og jamvel gi nokre kroner i ei kasse som ikkje er altfor velfylt.
Der har han ein liten finte mot sine tidlegare oppdragsgivarar. Han synest ikkje akkurat at staten har sløst med pengar på det norske språket. Viktige oppgåver er blitt liggjande på grunn av pengemangel i rådet.
Frå nemnd til råd
Hans eiga interesse for den jobben han har hatt i alle desse åra, kan han datere temmeleg nøyaktig. I januar 1964 høyrde han statsråd Helge Sivertsen fortelje at det skulle setjast i gang eit arbeid for å sjå på alle sider ved den norske språkstoda. Det var eit arbeid han kunne tenkje seg å vere med på, og då sekretærstillinga i Norsk språknemnd vart ledig like etter, stod Arnold Thoresens namn på søkjarlista, og jobben vart hans.
Tidene i sekretariatet var noko andre enn i dag. Det var éin sekretær for bokmål, éin for nynorsk, éi kontorhjelp og sporadisk noko ekstrahjelp. Desse stillingsrammene vart ikkje endra i språknemndtida. Alle gjekk og venta på dette nye organet ein visste måtte kome. Men det var ei tolmodsprøve. Vogtkomiteen frå 1964 leverte si innstilling i 1966, meldinga til Stortinget kom to år seinare, drøftinga der i 1970, lovvedtaket om Norsk språkråd i 1971, og frå 1. februar 1972 var Norsk språkråd etablert. Først då fekk sekretariatet nye stillingar og litt meir armslag. Denne perioden hugsar Thoresen med glede.
Mistillit?
Sjølv om ettertida hugsar språknemndtida som ein periode med målpolitiske stormkast, var det etter 1964 mildare vindar i sekretariat og nemnd. Om det kunne vere skarpe meiningsutvekslingar og iltre innlegg, var nemnda langt frå prega av krangel og kiv, meir av arbeid og interesse. Og om nemnda var sjølvaste fanden i sommes auge, var det få som tok seg på tak og gjekk til sekretariatet med sine klagemål. Mistilliten var der, og denne smitta nok også over på Språkrådet, då dette kom til, men Thoresen trur fast på at rådet har greidd å kjempe til seg ein status som eit rimeleg nøytralt organ i dei åra som er gått etter den tid, sjølv om han slett ikkje er nøgd med den posisjonen rådet har i det norske samfunnet.
Det som forbausar Thoresen mest, er at det etter måten er så få som skriv og ringjer og spør om råd og hjelp. Særleg lærarar må ha mykje tvil å kave med, og journalistar ...
– Det må då vere ein bråte spørsmål dei lurer på, funderer han.
På den andre sida, hadde alle som burde ringje, ringt, hadde kapasiteten i sekretariatet vore sprengt.
Spennande tider
Spør du Thoresen om dei mest spennande oppgåvene han har hatt i Norsk språkråd, tar han straks til å snakke om noko som skjer i dag. I nynorsk går vegen mot ei strammare norm, ser det ut til, i bokmålet pågår det ei storstilt sanering av såkalla lite brukte former, ord som "skaut" og "braut", "lærerer" og andre folkelege former. Eigentleg er dette ei stor reform, peiker Thoresen på. Ein byggjer no opp normene for dei to målformene kvar for seg og ut frå dei argumenta ein synest tener sitt eige språket best. Normalane frå 1938 og 1959 er eit tilbakelagt stadium for bokmålet, som no fullfører den marsjen 1981-rettskrivinga var starten på.
Thoresen ser store fordelar ved at det blir etablert ei strammare bokmålsnorm – ei norm som er betre i samsvar med utbreidd skriftleg språkbruk enn i dag.
Pensjonisten
Pensjonist Thoresen har ikkje lett for å leggje frå seg dei spørsmåla han har vigd sitt vaksne liv til. I desse dagar sit han med ein jobb for eit forlag, fleire er i vente. Strengt tatt var planen å ha mykje fritid og reise tilsvarande. Slik er det ikkje blitt. Men han gler seg til å lese dei 1200 sidene i Norsk referansegrammatikk. Så står lysta til å drive språkkritikk i ei eller anna form, avistekster, læreboktekster, skjønnlitterære tekster. Anna lesing kunne han også tenkje seg. Blant dei skjønnlitterære forfattarane står Dan Andersson høgt i kurs, det same gjer Oskar Braaten, ein mann som tar oslotonen på kornet, Johan Borgen som stilist, og Pär Lagerkvist.
*
Arnold Thoresen:
Fyller 70 år i mai 1997.
Fødd i Bærum, oppvaksen i Vika, Oslo.
Cand.philol. frå 1960 med faga fransk, historie og norsk hovudfag.
Var lærar medan han studerte, underviste som lektor ved Teisen realskole og gymnas fram til han vart tilsett i Norsk språknemnd i 1964.
Følgde med over i Norsk språkråd i 1972, kontorsjef for bokmål gjennom heile språkrådsperioden, nyleg pensjonert.
KVA MEINER TIDLEGARE MEDLEMER AV SPRÅKRÅDET?
Språknytt har bedi professor Tove Bull (medlem av Norsk språkråd 1980–1995, professor Egil Pettersen (1972–1991), statsstipendiat Ivar Eskeland (1980–1981) og forfatteren Ebba Haslund (1976–1979) svara på desse spørsmåla:
1 Kva for sak var den viktigaste for deg i den tida du sat i Språkrådet?
2 Kva for sak tykkjer du at Språkrådet skulle ha arbeidd meir med den tida du var i Språkrådet?
3 Kva er du mest oppteken av i dag når det gjeld norsk språkutvikling?
Tove Bull:
1 Så lenge som eg sat, klarer eg ikkje å peike ut ei einskild sak, så eg nemner to sakskompleks.
a Arbeidet med ordtilfanget i nynorsk, og da ikkje så mykje det konkrete normeringsarbeidet, som etter mitt syn i altfor stor grad blei hangande att i tradisjonell puristisk praksis. Eg siktar heller til holdningsarbeid overfor t.d. lærarar gjennom Venås-nemndas innstilling, rundskriv til skolane, svar på spørsmål osb.
b Anglonorskarbeidet, fordi det engasjerte andre enn dei tradisjonelt språkinteresserte; det nådde godt ut og skapte debatt.
2 Saker som gjeld reell jamstilling mellom dei to målformene.
Vi burde òg arbeidd meir med å gjøre arbeidet i Språkrådet betre kjent for folk flest. Det trengst større forståing i samfunnet for det arbeidet Språkrådet gjør.
3 Nynorskens stilling..
Egil Pettersen:
1 Uten tvil var diskusjonen om liberaliseringen av bokmålet det som engasjerte meg mest. Sjøl hørte jeg til dem som ville holde fast på fornorskingslinjen i så stort monn som mulig. Liberali- seringsvedtaket har nok ført til språkfred, men samtidig er det tydelig at bokmålet siden har tapt mye av sin norskhet.
2 Jeg skulle ha ønsket at Språkrådet ville ha engasjert seg mer for normeringen av talemålet i nynorsk og bokmål. Men å hevde slikt var som "å banne i kjerka". Som alle andre kulturnasjoner har vi bruk for en talemålsstandard når vi skal henvende oss til alt folket og vil bli forstått av alle og ikke bare av våre sambygdinger.
3 Svaret mitt på dette spørsmålet har klar sammenheng med det forrige. Jeg ser med uro på hvordan dialektbruken brer seg i radio og fjernsyn, i alle typer programmer, blant andaktsholdere, politikere, kulturmedarbeidere, som alle burde være fortrolige med en talemålsstandard. Slik jeg og mange med meg ser det, er det hensynsfullt bare mot folk i dialektområdet, men uhøflig mot folk fra andre steder.
Ivar Eskeland:
1 Eg var sjølv med i Vogt-komiteen, som la grunnlaget for Språkrådet. Då eg kom med i rådet, gjorde eg mange stort sett fåfengde freistnader på å få rådet til å sleppa ut or klammer- fengselet vel innarbeidde tradisjonsrike nynorske "former" meir i samsvar med Aasens norm og med sterk hevd i nynorsk.
2 Språkrådet, pseudonym for Språknemnda (det var ikkje meininga!), skulle ha synt vyrdnad for dei tradisjonsrike formene som trass i alt finst (fanst) i dette unge skriftspråket, m.a.o. for systemet i tidlegare nynorsk skriftmål. Jamfør dei gongene "Ordtilfanget i nynorsk" stod på saklista. Det tydde alltid og utan unntak dette: Kor mange og kva kategoriar bokmålsord skal godkjennast i nynorsk denne gongen?
3 Om nynorsk og bokmål er liv lage som sjølvstendige språk, serleg i ymse fag, og ikkje blir reduserte til kjøkenspråk.
Språkrådet burde ikkje lenger rekna munnleg framførd nynorsk som tabu. Det finst – trass i at Finn-Erik Vinje ikkje greier å telja lenger enn til 6, eller var det 12, nynorsktalande – nokre titusen av oss som bruker nynorsk normaltalemål dagleg. Kringkastingsfolk serleg burde få eit minimum av rettleiing i nynorsk ordtilfang og hevdvunnen uttale.
Ebba Haslund:
1 Liberaliseringsvedtaket 1980: opphevelsen av forbudet mot en lang rekkke riksmålsord som ble daglig brukt i skrift og tale i store deler av det norske folk.
2 Liberaliseringsvedtaket.
Vogt-komiteen ble nedsatt for å bøte på Stortingets feilslåtte samnorskpolitikk. Etter komiteens forslag ble Språknemnda med dets bundne mandat nedlagt. Deretter ble Norsk språkråd opprettet med sikte på en friere språkutvikling. Riksmålsord/-former som hadde bevart sin fulle livskraft til tross for innpå førti års offisielt forbud, skulle igjen bli tillatt.
Istedenfor å gå i gang med dette arbeidet gikk flere av Språkrådets årsmøter med til å diskutere slikt som mine meningsfeller anså som mindre vesentlig.
3 Jeg gremmes over forsøplingen av språket i dagspressen og etermediene, der evnen/viljen til korrekt språkbruk blir mindre for hver dag som går.
Jeg håper på en reell styrking av norskfaget i skolen – og på lærerhøyskolen.
NYORD I SPRÅKRÅDETS TID
VIGLEIK LEIRA
Språkrådet trådte i virksomhet i 1972, samme år som Norge etter folkeavstemningen sa nei til medlemskap i det som dengang het EF. Neste gang, i 1994, het det EU, og også da blei det nei. Kampen mellom ja-folk og nei-folk har med vekslende styrke satt sitt preg på det politiske bildet i perioden. En god del nyord kom det også.
Foran avstemningen i 94 prøvde tilhengerne å lokke med tilleggsdemokrati. Motstanderne slo tilbake med tilleggsbyråkrati. Tilhengerne snakka også mye om utenforskap (jamfør Carl Bildts utanförskap) og utenforland. Da annerledeslandet vant, beklaga Lars Roar Langslet seg i en kronikk i Aftenposten og gav skylda til sugerørsfolket, dvs. slike som har sugerør ned i statskassa.
Ikke alle torde tone flagg under kampen. Det fantes både skaptilhengere og skapmotstandere. Skap- er for alvor blitt et produktivt forledd i 90-åra (skapdrankerne har jo vært kjent i lange tider). Først ute var trolig skaphomsene og skaplesbene. Homse (innkorting av homoseksuell (mann)) og lesbe (av lesbisk (kvinne)) er i seg sjøl nyord av eldre dato, fra 70-åra eller kanskje ennå tidligere.
De papirløse ekteskapa fra 70-åra er stort sett blitt borte fra språket igjen, mens samboer fra samme periode nå opptrer som et ordinært ord. I 1989 kom den danske partnerskapsloven, i 1993 den norske. Dermed er det også offisielt fritt fram for en rekke samboerforhold: kvinne + kvinne, mann + mann og kvinne + mann. Språklig har det gitt problemer med hva en skal kalle de voksne i forhold til barn i noen forhold. Mor (den biologiske) og sammor har vært brukt om lesbepar, far og samfar om homsepar.
Anoreksi har vært med i Tanums store rettskrivningsordbok heilt fra førsteutgaven i 1940. Forklaringa var appetittløshet fram til utgaven i 1979. I 1983 blei det endra til spisevegring. Nå er ordpara anoreksi og anorektiker, bulimi og bulimiker for lengst etablert om spisevegring og det motsatte. Ellers har vi -vegring blant annet i datavegring, lærevegring og nynorskvegring (alle 80-åra).
Fettsuging og fettsuger skriver seg også fra 80-åra. Det nyeste på området er fettskulptur og fettskulptør (1994).
Mikrobølgeovnen (fra 60-åra) er eldre enn Språkrådet. Men i dagligtale er det seinere blitt til mikroen (Sett det i mikroen!). Sporadisk forekommer også verbet mikre. Det som settes inn i mikroen, er mikromat eller minuttmat. – Matmølle er ordet Språkrådet tilrår for food processor.
Under EU-kampen var matsminkedirektivet inne i bildet. Matsminken kjenner vi ellers som E-stoffer.
Annet matnytt er mange utenlandske retter som nordmenn er blitt mer eller mindre fortrolige med i løpet av de to–tre siste tiåra: couscous, fetaost, kebab, lasagne, moussaka, tagine og annet.
På det flytende området fikk vi eskevin/kartongvin/pappvin på 80-tallet, mens alkoholbrus/rusbrus er blitt slageren hos mange jenter nå i 90-åra.
Skiløperne begynte å skøyte i 80-åra, og det blei et skille i øvelsene mellom klassisk og fristil/friteknikk. Ny teknikk av et annet slag har vi i 90- åras høydehus. – Med de nye klappskøytene satser også skøyteløperne på bedre tider.
Ny teknikk fører med seg nye ord. Nye duppedingser krever navn slik at de kan omtales. Tastafonen er nesten like gammel som Språkrådet. Den kom i 1978 som et resultat av en navnekonkurranse i Televerkets meldingsblad Verk og Virke.
På 80-tallet kom PC-en. Datafolket tok over mye av spillet med programvare og maskinvare, harddisk og diskettstasjon, tekstbehandlere og regneark, laserskrivere og modemer. Markøren hoppa rundt omkring på jakt etter fnutter. Det kunne være en enkelfnutt (dvs. tegnet ') eller en dobbeltfnutt (tegnet "). Det heile virka temmelig fnuttete for mange.
På 90-tallet har nettomanien tatt av for alvor. På Internett ferdes internauter og nettvandrere på jakt etter spennende heimesider tasta inn i hypertekst med html-koder og annet rart. E-posten er i ferd med å slå ut fotposten, og slutthilsenen lyder gjerne "Vi tastes." Nettavisene tevler med papiravisene. Noen klager over at nettiketten, skikk og bruk på nettet, ikke blir fulgt.
Med glasnost og perestrojka sørga Mikhail Gorbatsjov i slutten av 80-åra for at det kom inn noen få russiske ord i norsk. Slik utviklingen seinere har gått i det tidligere Sovjetunionen, kan en si at det folkelige motstykket til perestrojka, katastrojka, langt på vei var et ord som kunne gi et presist varsel om hva som skulle komme til å skje.
Etter sammenbruddet i øst fikk råkapitalismen boltre seg fritt. Den norske varianten i annen halvdel av 90-åra, turbokapitalismen, har sine opsjonister, innsidehandlere og turbokapitalister som turer fram i grådighetskultur.
I 80-åra kom fallskjermene for fullt. Mange som var blitt hodejakta av de nye hodejegerne til toppstillinger, kunne sikre seg gode inntekter uansett hvordan det gikk.
Jappene trivdes særlig godt i 80-åra. Jappekulturen blomstra med børstraktorer og høy sigarføring. Men der var også de som forjappa seg. Det gikk dårlig med gjeldsslavene og gjeldsofrene.
Av rosende omtale i Språkråds-tida kan nevnes ålreite dyr om sauer (1983), av gode utskjellinger nedsunket hjerne (1996), testosteronjypling og østrogenhurpe (begge 1995).
NORSK SPRÅKRÅD I DAG OG I MORGEN
OLA HAUGEN
Ved Norsk språkråds 25-årsjubileum vil det være mange grunner til å kaste blikket bakover og vurdere det man har oppnådd, og det som er gjort. Viktigere er det allikevel å se fremover på de utfordringene Norsk språkråd står foran i årene som kommer. Mange av de oppgavene som hittil har fylt arbeidsdagen i Språkrådet, vil selvsagt fortsatt være sentrale også i fremtiden. Men særlig en oppgave blir viktig og kan komme til å sette alle andre arbeidsoppgaver i skyggen. Norsk språk trues fra flere kanter og vil kunne risikere å bli presset ut av viktige funksjonsområder dersom man ikke aktivt forsøker å hindre en slik utvikling. Det gjelder blant annet disse problemene: I høyere utdanning brer engelsk seg både gjennom lærebøker og undervisning og skyver norsk til side i mange fag; engelske ord og uttrykk sniker seg inn i både hverdagsspråket og fagspråket; i etermedienes underholdningstilbud blir norsk et sekundærspråk for barn og ungdom i viktige livsperioder når grunnleggende holdninger skapes; informasjonsteknologien styrker engelsk og svekker norsk; internasjonaliseringen i næringslivet fører særlig engelsk inn som et vesentlig arbeidsspråk for mange arbeidstakere; integreringen i Europa gjør norsk tungvint å bruke i mange viktige sammenhenger. I lov om Norsk språkråd fra 1971 listes opp ikke mindre enn tolv forskjellige hovedoppgaver for Språkrådet, men ingen av dem angår direkte trusselen om domenetap for norsk språk. Alle oppgavene fra 1971-loven vil fortsatt være viktige i årene som kommer, men på lang sikt vil de forskjellige språkrøkts- og normeringsoppgavene få mindre og mindre verdi dersom norsk språk ikke holdes oppe som kulturspråk og fullgodt bruksspråk på alle områder, slik det er formulert i Språkrådets virksomhetsidé.
Språkrådets nære historie er ikke uten eksempler på at man har arbeidet med og vært opptatt av disse problemene. I virksomhetsplanen er statusvern for norsk språk en klart formulert overordnet oppgave for Språkrådet, og flere utrednings- og informasjonstiltak fra de siste årene har vært viktige bidrag til å klargjøre problemene og styrke norsk språks posisjon, bl.a. hos ungdommen. Men Språkrådet har vært og er dårlig rustet i forhold til trusselens omfang og konsekvenser, og med dagens budsjettrammer og nødvendige arbeidsoppgaver er det vanskelig å gi statusvernarbeidet så høy prioritet som det burde ha. Skal man i det hele tatt ha noe håp om å sikre norsk språk en posisjon som fullgodt bruksspråk på alle områder også i fremtiden, må arbeidet gripes an på en ganske annen aktiv og resultatorientert måte enn Språkrådets ressurssituasjon gir anledning til i dag. Men kanskje kan det nå bli mulig.
Kulturdepartementet har i budsjettproposisjonen for 1997 varslet at det ønsker å vurdere Språkrådets sammensetning, organisering og arbeidsmåter. Dessuten har departementet gitt uttrykk for at det ønsker å vurdere Språkrådets fremtidige rolle i forhold til forskjellige nye oppgaver som man ser melder seg i det norske språksamfunnet, og sentralt står behovet for å styrke norsk språks posisjon. Språkrådet er invitert til å komme med sine synspunkter i denne forbindelse, og det vil være viktig for Norsk språkråds fremtidige situasjon og posisjon hvordan man møter denne utfordringen fra departementet.
En institusjons selvoppfatning påvirker hvordan man prioriterer og løser sine arbeidsoppgaver, og hvordan man samordner sine forskjellige gjøremål. Norsk språkråd bør oppfatte seg som et nasjonalt brukerorientert kompetansesenter for norsk språk, språkbruk og språkdyrking. En slik definisjon klargjør viktige funksjoner og viktige holdninger til institusjonens oppgaver: Både språkbrukeren og språket settes i sentrum for virksomheten, det vil si at både språket i seg selv og bruken av det blir likestilte oppgaver; Språkrådet plasserer seg som statens sentrale instrument for alle oppgaver som gjelder språket og språkets posisjon og funksjon i samfunnet; det må skaffe til veie og samordne kompetanse i forhold til disse arbeidsoppgavene; arbeidsstilen må i enda sterkere grad bli utadrettet, problemløsende og resultatorientert; informasjonstiltak og holdningsskapende aktiviteter blir viktige virkemidler.
En slik nyorientering skal ikke og behøver ikke å bety nedprioritering av de sentrale oppgavene som Språkrådet har i dag i forhold til for eksempel normering og språkrøkt. Disse oppgavene vil kanskje til og med kunne skjøttes bedre når de sees i sammenheng med statusvern for norsk språk.
Hvilke nye arbeidsoppgaver vil det kunne bli snakk om? Det er for tidlig å være særlig konkret. Det trengs både analyser og utredninger. Sekretariatet, styret, fagnemnda og rådet må få anledning til å gjennomdrøfte spørsmålene, og ikke minst må departementet få anledning til vurdere de forslagene som Språkrådet eventuelt kommer med. Det viktigste er i første omgang å bli enige om at problemet må gripes fatt i med kraftigere virkemidler enn hittil, og at det er Språkrådet som skal gjøre det. Men for at mine fremtidstanker ikke bare skal være luftig snakk, er det rimelig at jeg konkretiserer noe, men med de forbehold som er tatt ovenfor.
Mye arbeid må antakelig dreie seg om informasjonstiltak og holdningsskapende virksomhet rettet mot språkmiljøer og språkbrukere som er særlig utsatt for utenlandsk språkpress, og mot virksomheter som har særlig stor språklig påvirkningskraft. Barn og ungdom vil peke seg ut som viktige målgrupper. Det samme gjelder bedrifter og utdanningsinstitusjoner som arbeider med reklame og informasjonsteknologi, og dessuten alle massemediene. Kartlegging og overvåkning av språksituasjonen må hele tiden danne grunnlaget for planleggingen av de forskjellige tiltakene. Det vil være nødvendig å ta initiativ til og fungere som et koordinerende organ for forskning om språkbruk og språklig påvirkning. Terminologiarbeid bør antakelig prioriteres høyere enn i dag. Tiltak som styrker lesning og annen bruk av skriftspråket, særlig hos barn og unge, vil kunne være viktige virkemidler; bedrifter og organisasjoner generelt blir viktige målgrupper for råd, veiledning og holdningsskapende tiltak. Kanskje bør man vurdere tidsbegrensede samarbeidsprosjekter med enkeltbedrifter eller bransjer for å skape større språklig bevissthet hos de ansatte. Erfaringer fra slike prosjekter kan spres til andre virksomheter og bidra til å øke interessen for språklige forhold og styrke norsk som bruksspråk. Når norsk språk befinner seg i en pressituasjon, blir det med vår tospråklige situasjon enda viktigere å vektlegge arbeidet for språklig toleranse, gjensidig respekt og språklige rettigheter.
Dersom arbeidsoppgavene skal dreies mer mot utadrettet og holdningsskapende virksomhet, og dersom kontaktflaten med norske språkbrukere skal utvides, vil det være nødvendig også å vurdere ledelsesstrukturen og styringsstrukturen i Språkrådet. En ny prioritering av Språkrådets arbeid vil stille nye krav til sekretariatets organisasjon, arbeidsmåter, kapasitet og kompetanse. Språkrådets utfordringer var store for 25 år siden, men de er nok større i dag..