Redaktørar: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
VALGFRIHET OG LITE BRUKTE FORMER
Første gangen begrepet sideform opptrer i norsk språknormering, er i 1901, da Arne Garborg og Rasmus Flos "midlandsnormal" ble underkjent som offisiell landsmålsrettskrivning, men godkjent som sideform, "etla til bruk i folkeskulen i bygder eller byar som maatte ynskja det". Etter riksmålsrevisjonen i 1907 gav en selvoppnevnt komité av lærere og lærebokforfattere en tilråding som fikk stor oppslutning og i praksis fungerte som en læreboknormal.
I alle senere rettskrivningsreformer har dette prinsippet vært fulgt: Det fins valgfrie former; en del av disse er hovedformer og kan brukes overalt; resten er sideformer og kan brukes av elever, men ellers med visse restriksjoner. Det kan nok virke som et noe merkelig system når vi først har bruk for stor valgfrihet, at vi samtidig innskrenker den ganske kraftig akkurat der den offisielle språkbruken er viktigst, i godkjenningspliktige lærebøker og i offentlig tjeneste. Men sideformsystemet har blant annet vært kalt en "venteliste"; der kunne former plasseres i påvente av at de enten ble tatt i bruk og kunne bli hovedformer ved en senere revisjon, eller ikke ble tatt i bruk og kunne fjernes.
At også mange hovedformer er valgfrie, kommer av at formene (oftest to) til dels regnes som om lag like utbredte. Men i mange tilfeller er de ikke det, og da er valgfriheten et utslag av den offisielle språkpolitikken.
I den inneværende oppnevningsperioden til Norsk språkråd har bokmålsseksjonen i fagnemnda foreslått å fjerne et stort antall lite brukte former fra bokmålsrettskrivningen. Det gjelder både sideformer og en hel del valgfrie hovedformer.
På Språkrådets årsmøte i februar var det flertall i bokmålsseksjonen for fagnemndas framlegg, som eventuelt blir gjeldende rettskrivning fra år 2000.
Blant de formene det gjelder, er det mange som er felles med nynorsk. En kan da spørre hvordan dette rimer med at Språkrådet ifølge lov er pålagt å "støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen". Men en kan også spørre hvor lenge et tilbud skal bli stående når så få gjør bruk av det. Disse formene har tynget bokmålsordlistene i generasjoner. Utenfor ordlistene ser en dem sjelden. Hva en velger til privat bruk, legger ingen seg oppi, men i den offisielle rettskrivningen har de hatt sin sjanse lenge nok. Å late som de bidrar til tilnærming, er å tilsløre faktum.
Derimot er det en viktig tilnærming å sørge for at de importordene vi trenger, får samme form i bokmål og nynorsk så langt det lar seg gjøre innenfor strukturen i begge målformer.
Dag Gundersen
MÅLLOVA – STATUS OG TILTAK
JON GREPSTAD
Da lov om målbruk i statstenesta frå 1930 vart avløyst av den nye lova om målbruk i offentleg teneste i 1980, skreiv departementet i proposisjonen til lovutkastet: "[...] nynorsk blir nytta i langt mindre grad i statstenesta enn det som har vore føresetnaden."
I dag, 18 år seinare, kan det same seiast. I siste stortingsmeldinga om målbruk i offentleg teneste, St.meld. nr. 13 (1997–98), oppsummerer departementet: "[...] berre eit lite fåtal av alle sentrale statsorgan oppfyller det lovheimla minstekravet til bruk av nynorsk i den samla produksjonen av utoverretta informasjonstilfang [...]."
I denne artikkelen skal vi peike på nokre nødvendige føresetnader for at mållova skal bli etterlevd. Først eit samandrag av dei viktigaste reglane som gjeld i dag.
Mållova kort sagt
Mållova skil mellom sentrale, regionale og lokale statsorgan. Sentrale statsorgan har heile landet som tenestekrins (t.d. departement, direktorat, universitet og statlege høgskular). Regionale statsorgan har fleire kommunar som tenestekrins (t.d. vegkontor, fylkesarbeidskontor og politikammer). Lokale statsorgan har ein kommune som tenestekrins (t.d. likningskontor og trygdekontor).
Dei viktigaste mållovsreglane for sentrale statsorgan kan oppsummerast slik:
1 Statsorgan med heile landet som tenestekrins skal syte for at rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l. vekslar mellom målformene slik at ingen av dei to målformene er representert med mindre enn 25 %.
2 Tilfang med særleg tilknyting til eit geografisk avgrensa område skal vere i fleirtalsmålforma for området, og tilfang med særleg tilknyting til ein kommune skal vere i den målforma kommunen har gjort vedtak om å krevje frå statsorgan.
3 Skjema skal liggje føre på begge målformer.
4 Private rettssubjekt, dvs. alle andre enn offentlege organ, skal ha svar frå eit statsorgan i den målforma dei sjølv har nytta i brevet til statsorganet.
5 Private rettssubjekt kan krevje ei bestemt målform i alle løyve, faste formular o.l. som gjeld dei sjølve.
6 Statsorgana har plikt til å syte for at dei tilsette innan rimeleg tid får opplæring i bokmål og nynorsk.
7 Tilsette i embete eller statstenestepost der skriftleg utforming er ein del av tenesta, pliktar å nytte bokmål og nynorsk etter dei reglane som til kvar tid gjeld for målbruk i statstenesta.
165 kommunar har kravd bokmål i skriv frå statsorgan, 116 har kravd nynorsk, og 154 er nøytrale. Nynorsk er fleirtalsmålform i fire fylke: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Bokmål er fleirtalsmålform i ni fylke: Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Nordland, Finnmark. Dei andre fylka er nøytrale, dvs. anten er over halvparten av kommunane nøytrale, eller like mange kommunar har kravd bokmål som nynorsk.
Det er Kulturdepartementet som administrerer mållova. Når det gjeld statsorgan under departementsnivå, har departementet delegert tilsyns- og informasjonsoppgåver til Norsk språkråd frå og med 1994.
Situasjonen i dag
Situasjonen kan oppsummerast slik: Eit fåtal av dei sentrale statsorgana oppfyller krava i mållova når det gjeld veksling mellom bokmål og nynorsk, likevel finst det ikkje sanksjonsrådgjerder knytte til lova. Mange statsorgan manglar kompetanse i nynorsk, men dei færraste av dei syter for å skaffe seg kompetansen. Det blir nytta meir ressursar enn før til tilsyn med mållova, men ressursane er framleis for knappe. Målstyring og verksemdsplanlegging vart innført i staten rundt 1990, men få statsorgan har innarbeidd tiltak i verksemdsplanar og informasjonsplanar.
Ser ein på stortingsdokument, var det i 1996 tre departement som oppfylte kravet om minst 25 % nynorsk rekna etter sidetal. Rekna etter talet på dokument oppfylte sju departement kravet. I 1992 var dei tilsvarande tala respektive to og tre. Når det gjeld pressemeldingar, rundskriv, brosjyrar, kunngjeringar, stillingsannonsar o.l. rekna under eitt, oppfylte seks departement kravet om minst 25 % nynorsk i 1996. I 1992 var det ingen av departementa som oppfylte kravet.
Situasjonen er enda dårlegare når det gjeld sentrale statsorgan under departementsnivå. I 1996 var det berre 17 av 146 statsorgan som oppfylte kravet om minst 25 % nynorsk i rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l., dvs. 12 % av statsorgana. I 1995 var det berre ti av desse statsorgana som oppfylte kravet. Resultata må sjåast på bakgrunn av at tilsynet med desse statsorgana i lengre tid har vore svært veikt.
Ei kartlegging Norsk språkråd gjorde i 1994, viste elles at ein tredel av statsorgana under departementsnivå meiner dei har for dårleg kompetanse i nynorsk. Likevel var det berre vel 10 % av desse statsorgana som hadde sytt for at tilsette fekk opplæring i nynorsk i perioden 1992–94. Berre 7 % hadde i 1994 innarbeidd planar for opplæring i nynorsk i ein verksemdsplan eller opplæringsplan. Stikkprøver Kulturdepartementet seinare har gjort, tyder på at tre firedelar av dei tilsette i departementa sjølve meiner dei er usikre i nynorsk.
Innsending av målrapportar går ofte seint. I fire år har Språkrådet innhenta årlege målbruksrapportar frå rundt 200 statsorgan. Frå og med 1997 har rapportskjema vore sende ut ved byrjinga av rapportåret slik at statsorgana til kvar tid skal kunne ha oversyn over sin eigen praksis. Dermed skulle skjemaa lettare vere eit styringsinstrument for statsorgana. Trass i at statsorgana får skjema på førehand, og trass i at dei får påminning om innsendingsfristen, er det berre rundt 35-40 % av institusjonane som leverer rapport i tide. Per 1. mars 1998 - ein månad etter rapportfristen - har berre 94 av 197 statsorgan levert rapport.
Tiltak
Tilsynet med mållova har vore styrkt dei siste åra. Kulturdepartementet har lagt ned eit ikkje lite arbeid og har teke fleire viktige initiativ. I 1994 fekk såleis Norsk språkråd ei ny stilling der ein del av arbeidsområdet er tilsyns- og informasjonsoppgåver i samband med lova. Eitt resultat er at det no finst langt betre data om praksisen i statsorgana, og dermed eit betre grunnlag for å setje i gang tiltak. Til no har arbeidet fokusert på dei sentrale statsorgana.
Det er minst fire vilkår som må oppfyllast for at mållova skal bli etterlevd: (1) statsorgana må etablere enkle og konkrete rutinar, (2) nynorskkompetansen i statsorgana må betrast, (3) leiinga i statsorgana må ta ansvaret sitt alvorleg, (4) det trengst sanksjonsrådgjerder.
Rutinar: For at sentrale statsorgan skal kunne oppfylle kravet om veksling mellom bokmål og nynorsk, må dei etablere enkle og konkrete rutinar. Arbeidet med å få etablert rutinar står difor sentralt både i departementet og Språkrådet sitt arbeid. Språkrådet rår til at sentrale statsorgan som nyttar mest bokmål, mellom anna etablerer som rutine at tredjekvar pressemelding, tredjekvart rundskriv, tredjekvar stillingslysing og tredjekvar brosjyre blir laga på nynorsk. I St.meld. nr. 13 (1997--98) kunngjer departementet at det vil vurdere å ta inn i forskrifta eit påbod om at statsorgana skal etablere rutinar, og at det vil bli utarbeidd retningslinjer for slike rutinar.
Opplæring i nynorsk: Etablering av rutinar for veksling mellom bokmål og nynorsk vil auke etterspurnaden etter ekstraopplæring i nynorsk. Dei siste åra har tilbodet om nynorskkurs i staten vore svakt, trass i at fleirtalet i stortingskomiteen i innstillinga til førre mållovsmeldinga (Innst. S. nr. 17, 1992--93) uttalte at "det bør lagast eigne prioriterte opplæringsplanar for dei ulike kontor, der ein gjev tilbod om opplæring i forvaltningsspråk generelt og nynorsk spesielt". I St.meld. nr. 13 (1997--98) legg Kulturdepartementet opp til at "arbeidet med tilleggsopplæring i norsk i statsforvaltninga, særleg i nynorsk, bør gripast an på ein ny måte". Departementet vil vurdere å "opprette ei ny stilling som opplæringsleiar i Norsk språkråd, slik at Språkrådet får det operative ansvaret for å organisere fleksible opplæringstilbod som kan tilpassast dei ulike behova rundt i statsadministrasjonen". Sidan dette er ei administrativ stilling, som fyller monaleg mindre enn eit årsverk, bør det òg leggjast andre tilsynsoppgåver til stillinga, slik at dei samla ressursane til tilsynsarbeidet for ei tid framover blir auka.
Plassering av ansvar: I mange større institusjonar blir mållovsspørsmåla behandla på eit for lågt nivå. Leiinga for institusjonane tek ikkje for alvor tak i spørsmåla, trass i at det er leiinga som i siste instans står ansvarleg for at reglane blir følgde. Etablering av rutinar inneber at leiinga må gi instruks om at rutinane skal følgjast i institusjonen. Det er også den øvste leiinga som må konfronterast med brota på lova.
Sanksjonar: For å føre tilsyn med mållova trengst det sanksjonar. Sanksjonar ser ut til å vere nødvendige både for å få inn rapportar i rett tid, og i samband med brot på mållova. Kva sanksjonar som er aktuelle, må vurderast nærmare.
Sluttord
Mållovspraksisen i departementa er avgjerande for praksisen i andre organ og for statusen til mållova. Når departement år etter år bryt mållova, blir lova undergraven. Det er 11 år sidan regelen om veksling mellom bokmål og nynorsk vart knytt til eit minstekrav om 25 % av kvar målform over tid. Likevel er det langt under halvparten av departementa som oppfyller kravet.
Både når det gjeld departementa og andre sentrale statsorgan, burde det vere mogleg gjennom nokre få års målretta innsats frå Kulturdepartementet og Språkrådet å syte for at dei sentrale statsorgana som regel følgjer mållova. Men det krev meir ressursar enn i dag, og det krev verkemiddel for å handheve lova.
NYTT FRÅ SPRÅKRÅDET
Nynorsk ordtilfang
På årsmøtet til Norsk språkråd 12.-13. februar vedtok nynorskseksjonen samrøystes at framlegget om å ta inn i nynorske ordlister ein del nye ord på an-, be-, -heit og -else skulle sendast attende til fagnemnda i Språkrådet. Avgjerd i den vanskelege og omstridde saka om ordtilfanget blir dermed utsett. Nynorskseksjonen vedtok òg samrøystes at det skulle arbeidast vidare med prinsippa for ordtilfanget i nynorsk, og at nytt framlegg skal leggjast fram på årsmøtet i 1999.
Importord
Årsmøtet i Norsk språkråd 12.-13.februar slutta seg til framlegget om prinsipp for behandling av importord i norsk. Dei grunnleggjande prinsippa er at ein skal prioritere å finne norske ord for heilt nye framandord, og at ein elles bør arbeide for at flest mogleg av importorda som går inn allmennspråket, får norsk skrivemåte.
Vellykka døme på det første er nakkesleng for whiplash, utblåsing for blowout, idédugnad for brainstorming og fagkunnskap for knowhow.
Døme på eldre eller nyare ord som har fått norsk skrivemåte, er streik, trål, faite og pønk.
Årsmøtet la elles vekt på at når ein gir ord norsk skrivemåte, bør ein gå fram i moderat tempo og ta rimeleg omsyn til reaksjonane frå språkbrukarane.
Kåre Lilleholt leiar
Professor Kåre Lilleholt vart gjenvald som leiar av nynorskseksjonen i Norsk språkråd og tek over som leiar av styret i 1998. Styreleiaren kjem annakvart år frå nynorskseksjonen, annakvart år frå bokmålseksjonen. Lilleholt er til dagleg professor i jus ved Universitetet i Bergen. Direktør Ola Haugen vart gjenvald som leiar av bokmålsseksjonen og blir nestleiar i styret. Leiar og nestleiar i fagnemnda er professor Dag Gundersen (bokmål) og professor Jan Terje Faarlund (nynorsk).
NÅR SPRÅKET SKAPER PROBLEMER
Om informasjonskløfter og språkkløfter
HELGE OMDAL
Som regel diskuterer vi språk og språkbruk med utgangspunkt i språksystem, grammatikk, norsk og unorsk,"rett" og "feil", "godt" og "dårlig" språk osv. Men hva slags forhold har den enkelte språkbrukeren til språket? Dette er et interessant spørsmål, enten nå innfallsporten er språkkløfter, sosiolingvistikk eller språknormering.
Interessen for normering av språket er forståelig, men tida burde snart være inne til å diskutere om en ikke har gått for langt i detaljnormeringa av norsk. Det er ikke vanskelig å peke på andre sider ved språkbruken som både er viktigere for språkbrukeren og har større samfunnsmessige konsekvenser. Hovedsynspunktet mitt er at Språkrådet bør omstille seg fra i hovedsak å være et språknormeringsorgan til å bli et mer offensivt språkrådgivingsorgan som i første rekke skal sikre og ivareta språkbrukerens rettigheter i samfunnet. I lov om Norsk språkråd heter det bl.a. at Språkrådet skal "... verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket" (§ 1a), og "... komme med forslag om lovgivning i språkspørsmål" (§ 1c).
Språkkløftene blir gjerne oppfatta som en del av – eller variant til – informasjonskløftene. En tenker seg da en kommunikasjonssituasjon der "senderen" er myndighetene, og "mottakeren" er de vanlige innbyggerne i et land eller en kommune. Men når folk ikke er i stand til å forstå myndighetsspråket og omsette innholdet i aktuelle dokumenter til handling, oppstår det kløfter mellom myndighetene og deler av innbyggerne. Mange går f.eks. glipp av ytelser som de har krav på, men ikke er klar over at de har krav på. Informasjonskløfter og språkkløfter er på denne måten med på å skape barrierer mellom mennesker, og de kan være med på å holde mange utafor den demokratiske styringsprosessen. Dette er også en del av tre firedels-samfunnet (eller hva slags brøker en nå vil bruke) som vi er engstelige for skal bli kommende generasjoners samfunnsmønster. Med dagens tendens til informasjonsoversvømmelse får vi dessuten i framtida sannsynligvis et nytt skille mellom de som er passive og de som er aktive informasjonssøkere.
Når situasjonen nå er slik at mange ikke er i stand til fullt ut å forstå lover, forskrifter og annet regelverk som regulerer deres liv, kan en undres over om de aktivt er med i og er i stand til å påvirke den demokratiske prosessen. Overalt er de fleste av oss avhengige av profesjonelle lovtolkere, enten det er kommunale bygningssjefer, sosionomer, konsulenter på trygdekontor, likningskontor og i arbeidsmarkedsetaten, eller jurister. En som f.eks. blir arbeidslaus, kan ikke sjøl forstå hva slags rettigheter han eller ho har, ved å lese forskrifter og rundskriv. Det er populært å skylde på det offentlige språket når en på denne måten føler seg avmektig. Her har Språkrådet et klart ansvar, ettersom dette området har med sikring av folks språklige rettigheter å gjøre, jf. lov om Norsk språkråd § 1a.
Mer og mer avspeiler språkbruken det kompliserte og spesialiserte samfunnet. La gå at knapt noen forstår reglene for samordning av folketrygda og Statens pensjonskasse, og at du og jeg heller ikke kan rekne oss fram til hvor høg pensjonen blir. Verre er det at mange ikke kan finne ut av lønnsslippen sin og kontrollere om de har fått riktig lønnsutbetaling, eller forstå hva koder og tall på strømrekningene står for. Når folk klager over vanskelig forståelige utskrifter og oppstillinger, blir de ofte møtt med påstander om at dette ikke lar seg endre på grunn av datamaskinprogrammet. Og der ender som regel klagen. Oftere og oftere ser vi eksempel på at det snarere er dataprogramma som styrer språket, enn behovet for forståelig språk som styrer dataprogramma.
Likevel er det en illusjon å tru at om vi bare flikker litt på språket, så kan alt bli lettlest og forståelig. Et eksempel på hvor lite det nytter å sette inn ressurser bare på språklig bearbeiding og forenkling av tekster, er rettleiinga til utfylling av sjølmeldinga. Skattedirektoratet har nok gjort seriøse forsøk på å gjøre innholdet mer leselig, men vi har vel inntrykk av at folk ikke oppfatter dette arbeidet som enklere enn før. Grunnen er etter mitt syn at under jakta på stadig større "millimeterrettferd" har en innført nye regler og nye omgrep og lappa på de gamle. Relativt nytt er f.eks. toppskatt i tillegg til fellesskatt, formuesskatt til staten og formuesskatt til kommunen, diverse skattefradrag, særfradag og særordninger for ungdom og eldre, finnmarkinger, bønder og fiskere, pensjonister med og uten liten skatteevne osv. Et grelt eksempel er de siste åras forvirrende regler og endringer i flere omganger for skattlegging av godtgjøring for overnatting og for kostdøgn.
Mange er glade for å kunne bruke den nye forenkla sjølmeldinga. Jeg er likevel redd for at de virkelige årsakene heller er ei kjensle av avmakt når det gjelder å fylle ut fullstendig sjølmelding. Såleis fører ikke overgangen til den forenkla sjølmeldinga til større rettstrygghet for folket, men bare til lettere saksbehandling for skatteetaten.
Uten at både regelverk og språkbruk blir forenkla, vil ingen oppleve at det offentlege språket blir enklere å forstå. Er regelverket slik at vanlige folk ikke kan skjønne det, er det tvingende nødvendig med forenkling. En kan tilkalle så mye språkekspertise en vil, uten å oppnå annet enn å gi det ubegripelige ei enklere språkdrakt. I offentlig sammenheng kom dette klart til uttrykk i forslaget til "Forenklet folketrygdlov" (NOU 1990:20), som kan tjene som et forbilde på seriøst forenklingsarbeid av lovverket.
I Norge har vi i en del år hatt ei lov som regulerer forholdet mellom de to målformene bokmål og nynorsk. Men bruk av ei bestemt målform er ingen garanti for at det offentlige språket dermed blir forståelig for Ola og Kari. Trulig må det sterk lut til. Somme vil ventelig meine at det er altfor drastisk – i tillegg til reguleringa av bruken av de to målformene – å sette bestemte krav til kvaliteten av språkbruken i det offentlige. Men slike krav er satt til ymse slag språkbruk i enkelte andre land. Visse stater i USA har f.eks. lovverk som skal verne folk mot språklige "overgrep", og har formulert krav til forståelig språkbruk i en del dokumenter, bl.a. kjøpekontrakter. Også i Østerrike og Finland har myndighetene fastsatt krav til begripelige offentlige tekster. Det er ikke usannsynlig at en må ty til tilsvarende tiltak her i landet dersom en virkelig ønsker å endre utviklinga. Jeg har tidligere kasta fram tanken om å lovregulere kravet om et forståelig språk både i offentlig sammenheng og i forbrukersammenheng. Da ville f.eks. neppe noe e-verk ta sjansen på å sende ut ubegripelige strømrekninger i framtida.
En annen type problemer gjelder språkbrukeren i hans eller hennes praktisering av de gjeldende språknormene. Slike problemer kan også oppfattes som en type språkkløfter, i og med at de skaper et unødvendig skille mellom de som mestrer og de som ikke mestrer morsmålet sitt skriftlig, og like ens mellom de som får godtatt si personlige språkform uten videre, og de som får den retta, overprøvd og kanskje underkjent av andre.
Et viktig aspekt ved språknormeringa er kunnskapen om språknormene hos den vanlige språkbrukeren. En har åpenbart tatt for gitt at det kan gjøres stadig nye vedtak om normering av språket. I tillegg til de store språkreformene har Norsk språknemnd og Norsk språkråd nær sagt kontinuerlig gjort vedtak om endringer og nye skrivemåter, presiseringer av tidligere vedtak osv. Rettskrivingsendringene for den siste fireårsbolken fra 1992 til 1995 er presentert i Årsmelding 1995 fra Norsk språkråd i kapitlet "rettskrivingssaker". De fyller heile 33 sider (s. 18–51). Omfattende og hyppige detaljnormeringer av språket skaper visse problemer for språkbrukerne. En norsk pensjonist har f.eks. gjennomlevd flere større språkreformer. Den som er godt orientert om språknormene på ett tidspunkt, risikerer å bli raskt akterutseilt. På den andre sida kan de relativt få som er oppdaterte og retter seg etter de aller siste normeringsvedtaka, bli oppfatta som lite opplyste av flertallet nordmenn, som framleis trur at det de lærte, er det riktige.
Det er ingen tvil om at folket – og etter manges oppfatning: spesielt ungdommen i dag – ikke mestrer morsmålet sitt fullt ut, dersom en med det forstår at de skal kjenne til og etterleve alle språknormene. Mange hevder at den oppvoksende slekt stadig blir dårligere til å uttrykke seg skriftlig. Dette problemet omtales ofte som språklig nivåsenking, og mange språksynsere har uttalt seg skråsikkert om barnas, ungdommens og studentenes svekka språkevne. Det ville derfor ha vært naturlig om språkråd, departement, skolemyndigheter, språkfolk og pedagoger hadde brukt noe tid på å finne ut hva som var de største problema for språkbrukerne i forhold til eget skriftspråk, og vurdere om det var viktig for språkbrukerne å beherske nettopp disse normene som språkbrukerne har de største problema med å mestre.
Etter mitt syn må vi innse at det fins begrensninger også på omfanget av detaljbestemmelser på språknormeringsområdet – i alle fall dersom vi skal ha håp om at språknormene får gjennomslag hos skrivende nordmenn. Det kan ikke være tilfredsstillende – verken for språknormererne eller for språkbrukerne – at bare et fåtall nordmenn er klar over f.eks. at det i bokmål er tillatt å nytte kløyvd infinitiv i rettskrivinga, men ikke i læreboknormalen, eller at adjektiv på -leg i nynorsk også kan ha sideform på [-lig]. Er ikke læreren klar over det, kan det hende at sensor (en annen lærer) heller ikke er klar over det, og da er det kanskje best å unngå å bruke mindre vanlige former til eksamen – uansett om de er aldri så mye tillatte. Men de som har ansvaret for normeringa av språket, har etter mitt syn også et ansvar for at ingen skal bli skadelidende av å følge de offisielle språknormene. Norsk språkråd må med andre ord være med på å ta ansvaret for at den offisielle normen fungerer tilfredsstillende i samfunnet.
I norsk rettskriving er det stor grad av valgfrihet. En fordel med den store valgfriheten i nynorsk og bokmål er at den enkelte kan benytte seg av språkformer og bøyningsformer som gir språket et personlig preg, og systemet vårt skal gi den enkelte muligheter for å velge talemålsnære varianter. I utgangspunktet bør valgfriheten være et gode for språkbrukeren, som lettere skal kunne finne seg til rette og finne fram til sin personlige skriftnorm i de to språkvariantene våre. Men for å opprettholde et slikt system, må språkbrukeren ha kunnskaper om det, det bør være mest mulig enkelt og systemrett, og det må kunne praktiseres uten diskriminering i samfunnet. En norsk skoleelev som har uttalen /stein, lei, meir/, skriver bokmål og lærer seg at det blir korrekt med stein og lei. Når eleven så baserer seg på samsvaret mellom egen uttale med diftong og bokmålsrettskrivinga, blir det likevel feil når uttalen /meir/ overføres til skrift i bokmål, for i denne ordforma er det bare tillatt med monoftong: mer. Det at valgmulighetene er så store, gjør antakelig at språkbrukeren satser på konsekvens i normeringa, og gjør feil når inkonsekvensene slår ut.
Jeg har undersøkt språknormkunnskaper hos norske studenter. Studentenes kunnskaper om de norske språknormene er ikke imponerende, det vil med andre ord si at det rår en relativt stor "språknormusikkerhet" også blant personer med skolegang godt over gjennomsnittet. Mye tyder på at det pedagogiske poenget som ofte blir trukket fram i forbindelse med alternative former og sideformer – nemlig at de skal gjøre overgangen til skriftspråket lettere for elever med ulikt talemålsgrunnlag – ikke har vært særlig mye framme under studentenes tidligere skolegang. Dermed er det nærliggende å påstå at det norske systemet med stor valgfrihet ikke fungerer etter sin hensikt, og det må være viktig nettopp for Språkrådet framover å rå bot på dette misforholdet.
Svake kunnskaper om språknormene har også andre uheldige sider. Det at det norske språket byr på flere muligheter for alternative ordformer og bøyningsformer enn de fleste er klar over, kan kanskje ha medvirka til at mange har sett et behov for mer "intern" normering. Det viser seg i praksis å være vanskelig å slippe til f.eks. i ei rekke aviser dersom du ikke holder deg til de mest vanlige skriftformene – enten det nå skyldes språklig intoleranse, språksensur eller manglende kunnskaper blant det redaksjonelle personalet. Mange vil nok undres over at akkurat avisene – som er så opptatt av å sikre ytringsfriheten – overser sin egen overdommerfunksjon på dette området, og ikke slipper til annerledes språklig tenkende og praktiserende i spaltene sine. Det hjelper ikke deg at de forskjellige formene er aldri så mye offisielle, dersom du ikke får inn et innlegg i Aftenposten fordi du velger språkformer som ikke behager redaksjonen. Som det ganske riktig blir påpekt i innstillinga Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord (Kulturdepartementet og Norsk språkråd 1997, s. 107), er det de store tekstprodusentene, bl.a. NTB og Aftenposten, som i dag mest styrer språkvanene. I tidligere tider var skolen og skolebøkene – og de språknormene som der blei praktisert – langt viktigere for språkvanene. Denne endringa kan bety en fare for Språkrådets virksomhet og autoritet i framtida. Derfor må språkråd og departement ta dagens manglende samsvar mellom offisielle språknormer og samfunnets språknormpraksis alvorlig i åra som kommer.
Alle er klar over at en del av språknormeringa er mislykka, dvs. at den såkalte implementeringa av en eller annen grunn ikke har fungert slik normeringsorgana hadde forutsatt. Én grunn kan være at noe av normeringa ser ut til å ha et noe tilfeldig preg, dvs. at det til dels har blitt ei "lappverksnormering" med mange detaljbestemmelser, unntak og gjerne også inkonsekvenser. Det vi har behov for i norsk språknormering, er mer generelle regler og færre detaljbestemmelser og unntak. Likevel fortsetter fagnemnda med ny normering på mikronivå, dvs. justering av enkeltformer, eller "lite brukte former". Det skal bl.a. være på tale å fjerne ei sideform som [haust] i bokmål. Gevinsten ved slik detaljnormering er tvilsom, mens sannsynligheten for mer forvirring er stor. Det ville ha vært enklere både i skolen og for språkbrukerne med en generell regel som sa at former med diftong i nynorsk også er tillatte i bokmål – det er jo ikke mange ord dette i dag ikke gjelder for.
Mange språknormproblemer blir en aldri ferdig med. Et eksempel er forholdet mellom lenger og lengre. Når nasjonen etter flere generasjoners oppdragelse ennå ikke mestrer dette normerte skillet, burde noen tenke på om en heller burde forandre den menneskeskapte norma, og avblåse kampen mot den naturlige språkbruken. De ansvarlige normeringsorgana bør snart ta initiativ til en undersøkelse av hvordan de detaljerte språknormene fungerer i praksis, og hvordan språkbrukerne er tjent med dem. På dette grunnlaget må en vurdere om enkelte språknormer skal "avnormeres" eller "dereguleres", dvs. at en foretar ei opprydding og opphever og/eller forenkler visse språknormer. Her passer det å vise til at den nye tyske "Rechtschreibreform" har redusert antallet skriveregler som skoleelever og andre må slite med, til nesten halvparten, nærmere bestemt fra 212 til 112.
Det er et demokratisk og rettferdig krav at det skriftlige morsmålet skal være så brukervennlig at det ikke gir vanlige mennesker følelsen av ikke å mestre det. Språkrådets målsetting må være å gi framtidige språkbrukere følelsen av at de har en viss eiendomsrett til skriftspråket. Det er også et demokratisk krav at den som bruker det offentlig normerte språket, må sikres retten til å kunne praktisere det i det norske samfunnet.
Forholdet mellom språkbrukeren og språket er ikke bare idyll. Både i et samfunnsmessig og demokratisk perspektiv er det et problem at mange er redde for å bruke det skriftlige morsmålet sitt fordi de har følelsen av å ikke mestre det. Her er et talende eksempel:
... Til det einaste tillitsvervet som stilte krav til skriftleg norsk, hadde vi alltid problem med å få folk til å stilla til val. Det store fleirtalet hadde skrivevegring. Dei hadde ikkje gjennom skuleverket fått god nok tru på seg sjølve når det gjeld skriftleg norsk.
(Vegard Holm, Norsk Transportarbeiderforbund, i Norsk språkråds skrifter nr. 1, 1995, s. 36.)
Norsk språkråd fylte 25 år i 1997. Jeg oppfatter slike spørsmål som jeg her har trukket fram, som spesielt viktige for et norsk språkråd i den neste 25-årsperioden.
PRAAT JE NEDERLANDS?
ARNE TORP
Nederlandsk er et språk nordmenn flest har nokså vage forestillinger om, bortsett fra at mange nok er klar over at det ikke er så veldig forskjellig fra norsk. Overskrifta er altså et spørsmål om hvorvidt en eller annen prater nederlandsk – den nøyaktige oversettelsen kommer vi tilbake til mot slutten. Mange har sikkert også ei forestilling om at nederlandsk består av en masse "harkelyder", men dermed er det vel også snart slutt på det en kunne kalle allmennkunnskapen om dette språket i Norge. Det er i grunnen påfallende hvor lite folk fleste veit om dette nabospråket, ikke minst fordi det slett ikke er noe "lite" språk – det snakkes faktisk av like mange mennesker som dansk, norsk og svensk til sammen. Dessuten hersker det ei viss navneforvirring – noen sier i stedet hollandsk eller flamsk - ja, noen snakker sågar om belgisk.
Nederlandsk i Europa
For å ta det siste først: Noe belgisk språk eksisterer ikke, verken i skrift eller tale – alle belgiske statsborgere har enten nederlandsk eller fransk som sitt hovedspråk, bortsett fra under én prosent lengst mot øst, som bruker tysk. I Nederland har de aller fleste nederlandsk som morsmål, bare i provinsen Friesland fins det en minoritet på ca. 300 000 som snakker og skriver frisisk, som historisk står nær engelsk, men friserne behersker sjølsagt også "hovedspråket" nederlandsk. Nederlandsk er dermed morsmål for de aller fleste i Nederland (ca. 15 millioner) og dessuten godt over halvparten av folket i Belgia (ca. 6 millioner).
Betegnelsene hollandsk og flamsk brukes av og til om nederlandsken i henholdsvis Nederland og Belgia, men disse navna er egentlig misvisende, ettersom i alle fall skriftspråket er nøyaktig det samme i begge landa. Disse betegnelsene bør derfor bare brukes når en snakker om dialektene i Holland og Flandern, de folkerikeste provinsene i henholdsvis Nederland og Belgia.
– og utenfor
Utenfor Europa er nederlandsk offisielt språk i den tidligere nederlandske kolonien Surinam i Sør-Amerika (ca. 500 000) og på De nederlandske Antillene i Vestindia (ca. 200 000). Det fins også fremdeles (eldre) folk som behersker nederlandsk i den tidligere kolonien Nederlandsk Øst-India, som i dag heter Indonesia, sjøl om nederlandsk der forlengst er avløst av indonesisk som offisielt språk.
I samband med nederlandsk som kolonispråk er det også naturlig å nevne afrikaans, som først og fremst er morsmål for de såkalte boerne i Sør-Afrika, etterkommerne av nederlandske nybyggere på 15–1600-tallet. Men det snakkes også både som første- og andrespråk av mange farga. I alt regner en med at ca. 6 millioner mennesker i Sør-Afrika og Namibia har afrikaans som morsmål.
Afrikaans er en god del forskjellig fra nederlandsk, først og fremst på grunn av et sterkt redusert bøyingssystem (bl.a. uten grammatisk kjønn – som engelsk – og dessuten uten preteritum av verb), men afrikaans ligger likevel så nær nederlandsk både i uttale og ordforråd at språka er ganske lett innbyrdes forståelige – om lag som f.eks. norsk og svensk.
Afrikaans og norsk er forresten nærmere beslekta enn alle andre språk på ett bestemt punkt, nemlig når det gjelder bruk av såkalt sin-genitiv, også kalt garpegenitiv; f.eks. Jan sin hund (istedenfor Jans hund eller hunden til Jan). På afrikaans lyder det tilsvarende uttrykket nemlig helt normalt både i skrift og tale Jan se hond, mens det på normal "skriftnederlandsk" heter Jans hond eller de hond van Jan – Jan z'n hond regnes som utprega talespråk. Det er altså en artig tilfeldighet at denne uttrykksmåten, som opprinnelig stammer fra Nederland og Tyskland, har slått best an "på bortebane" – i Norge og Sør-Afrika!
Hva slags språk er nederlandsk?
Her kan det være opplysende å se på det engelske navnet på språket, nemlig Dutch. Det skal ikke så veldig stor språklig fantasi til for å skjønne at dette må være det samme ordet som deutsch – altså tysk. Nederlandsk og tysk hører altså nært sammen - faktisk så nært at nederlandsk også på nederlandsk tidligere ble kalt duits – nærmere bestemt nederduits (altså nedertysk), i motsetning til det vi - og andre – i dag kaller tysk, som nederlenderne den gangen kalte hoogduits (altså høytysk).
Dette kan sammenlignes med at islendingen Snorre Sturlason så seint som på 1200-tallet omtalte alle nordiske språk som dansk tunga – dvs. dansk språk, for den gangen kunne alle folk som snakka nordisk, forstå hverandre, slik tilfellet fremdeles er her i Skandinavia, hvor de tradisjonelle dialektene også i dag glir gradvis over i hverandre. Virkelige språkgrenser møter vi først mot samisk og finsk i nord og øst og tysk i sør. Når vi i dag like fullt snakker om dansk, norsk og svensk som tre forskjellige språk, har det først og fremst politiske og kulturelle årsaker. Hadde f.eks. Kalmarunionen fra 1397 blitt permanent, kunne vi sikkert klart oss med ett skandinavisk skriftspråk, men i stedet har vi altså fått tre – eller fire, avhengig av om norsk regnes som ett eller to (bokmål og nynorsk).
Grensa mellom tysk og nederlandsk er på tilsvarende måte et produkt av politiske og historiske tilfeldigheter, og ikke av virkelige språkgrenser i det folkelige talemålet. Reint språklig er det f.eks. mindre skilnad mellom dialektene i Nederland og Nord-Tyskland enn mellom dialektene nord og sør i Tyskland. I tidligere tider hadde de også sitt eget skriftspråk i Nord-Tyskland, som var forskjellig fra det de skreiv i sør. Dette nordtyske språket, som bl.a. var hansakjøpmennenes morsmål, er faktisk det fremmede målet som uten sammenligning har satt de djupeste spora etter seg i våre skandinaviske språk. Det er herfra vi har dagligdagse ord som prate, snakke, språk og tusenvis av andre.
Nederlandsk – vårt nærmeste nabospråk
Hanseaterspråket kaller vi nedertysk (eller plattysk), akkurat som nederlandsken altså ble kalt i tidligere tider. Høytysken skiller seg fra nedertysk – og altså også nederlandsk – først og fremst ved den såkalte høgtyske lydforskyvinga, som gjør at norsk og nederlandsk ligner mer på hverandre enn norsk og tysk. Dette er lett å se dersom vi sammenligner beslekta ord:
Norsk Nederlandsk Tysk
pipe pijpen pfeifen
løpe lopen laufen
tam tam zahm
katt kat Katze
late laten lassen
koke koken kochen
Vi ser altså at norsk og nederlandsk har p, t og k i en rekke ord der tysk i stedet har pf/f, ts/s og ch. I alle disse tilfellene er det norsk og nederlandsk som har den opprinnelige lyden, noe vi bl.a. også kan se ved å sammenligne med engelsk, som også har p, t, k (pipe, leap, tame, cat, let, cook).
Forskjellen mellom nederlandsk og fransk er sjølsagt langt større, ettersom nederlandsk er germansk og fransk et romansk språk, dvs. datterspråk av latin. Det lange naboskapet mellom de to språka viser seg derimot naturlig nok i en masse lånord, og dessuten f.eks. i stavemåten eu for ø-lyd; jf. fransk dieu (som betyr gud) og nederlandsk beuk (som betyr bøk, og uttales som på norsk).
Tysk setningsbygning – uten kasus
Av disse få eksemplene kan det altså virke som om nederlandsk ligger nærmere både norsk og engelsk enn tysk gjør. Likevel er det ingen tvil om at tysk er det språket som ligger nærmest nederlandsk, noe som også burde være klart ut fra det som er sagt ovenfor om forholdet mellom disse to språka. Ikke minst viser dette seg tydelig når en sammenligner setningsbygningen i disse fire språka:
* hun hadde ikke lest boka
* she had not read the book
* zij had het boek niet gelezen
* sie hatte das Buch nicht gelesen
* han fortalte at hun ikke hadde lest boka
* he told that she had not read the book
* hij vertelde dat zij het boek niet gelezen had/had gelezen
* er erzählte, daß sie das Buch nicht gelesen hatte
Vi ser her at både tysk og nederlandsk setter objektet foran infinitte verbformer, mens objektet alltid kommer etter verbet på norsk og engelsk. I leddsetninger står dessuten både finitt og infinitt verb bak objektet i tysk og nederlandsk.
Skilnader mellom nederlandsk og tysk
Det som skiller tysk og nederlandsk reint grammatikalsk, er først og fremst det at nederlandsk mangler alt som heter kasus i substantiv og adjektiv. På dette punktet står nederlandsk altså helt på linje med de skandinaviske språka og engelsk. Derimot blir verba bøyd både i tall og person, som på tysk.
Trass i all likhet er likevel forskjellen mellom tysk og nederlandsk såpass stor at tyskere og nederlendere som snakker hver sitt standardspråk, ikke uten videre forstår hverandre. Nederlendere foretrekker derfor normalt å snakke engelsk med tyskere – noe tyskerne pent må finne seg i! Forholdet mellom tysk og nederlandsk skiller seg i så måte klart fra tilstanden i Skandinavia, der vi som kjent pleier å snakke våre respektive morsmål og regner med å bli forstått av naboene.
Det som skaper de største problemene for forståelsen mellom nederlandsk og tysk, er antagelig ikke grammatikken, men derimot de ganske store forskjellene i ordforrådet. En tysker vil vel riktignok kunne forstå at den nederlandske setningen dat is een tamelijk groot auto svarer til tysk das ist ein ziemlich großes Auto (= det er en temmelig stor bil) – særlig dersom han har oppdaga at nederlandsk t og tysk s ofte svarer til hverandre, jf. den høgtyske lydforskyvinga. Tyskeren vil derimot ikke ha den minste sjanse til å skjønne at dat is een erg mooie fiets betyr das ist ein sehr schönes Fahrrad (= det er en veldig fin sykkel). Nå er riktignok eksemplet med den temmelig store bilen mer representativt for forholdet mellom ordforrådet i disse to språka enn det med den veldig fine sykkelen, men likevel er det en god del tilfeller også av den siste typen.
"Harkelyder"
Ut fra det som er sagt hittil, kunne en kanskje få inntrykk av at nederlandsk er ei slags blanding av skandinavisk, engelsk og tysk, der riktignok tysken er den dominerende ingrediensen. Likevel fins det unektelig også spesielle trekk i nederlandsk som mangler i alle nabospråka. Et eksempel på dette er nettopp de berømte – eller berykta! - harkelydene. Riktignok er disse lydene velkjente også i tysk, det dreier seg nemlig om noe som i alle fall minner sterkt om den såkalte ach-lyden i tysk, som f.eks. i Dach og machen. Det som er spesielt for nederlandsk, er frekvensen: Her forekommer den nemlig ikke bare inne i og i slutten av ord etter visse vokaler, slik det er på tysk, men i alle posisjoner. Dessuten fins den i langt flere ord enn på tysk; den fins nemlig overalt der skriftspråket har ch og g: geel, liggen, lag, lachen, schip (= gul, ligge, lå, le, skip). Som en kuriositet kan nevnes at det "internasjonale" ordet gass, på nederlandsk gas, i si tid ble skapt av den flamske kjemikeren J.B. van Helmont (1577–1644) på grunnlag av den nederlandske uttalen av det greske ordet chaos (= kaos).
"Do you speak Dutch?"
Til slutt skal vi se på en grammatisk kuriositet, nemlig ordet je i overskrifta. Som de fleste antagelig skjønner ut fra sammenhengen, er det ikke pronomenet jeg det dreier seg om – en stiller jo vanligvis ikke spørsmål om sine egne språkferdigheter. Nederlandsk je svarer altså til norsk du! På gammalnederlandsk hette derimot du det samme som på norsk. Her har det da skjedd ei historisk utvikling, som svært forenkla kan skisseres slik:
2. pers. ent. 2. pers. fl. fl. høflig
(=du) (=dere) (=De)
Gammelnederl.: du ji –
Middelnederl.: ji ji ji
Moderne nederl.: je jullie u
I gammelnederlandsk (før ca. 1200) skilte en altså bare mellom tiltale av én person (du) og av flere (ji). Men fra 1200-tallet og framover ble folk så "høviske" at de begynte å si dere til en enkelt person for å vise respekt, noe som også er velkjent fra andre europeiske språk. Men i noen språksamfunn, og deriblant det nederlandske, skjedde det at høfligheta "tok overhand", slik at folk begynte å si "Dere" til alle. Dermed forsvant det gamle ordet du totalt, slik thou også er forsvunnet i moderne engelsk, der you i dag som kjent betyr både du, dere og De, mens you altså bare betydde dere i eldre engelsk.
Men i Nederland har folk i nyere tid igjen tydeligvis følt behov for å kunne skille både mellom entall og flertall og mellom høflig og familiær tiltale. For å lage en ny flertallsform la en derfor til elementet -lie, som svarer til tysk Leute = folk, altså ji+lie -> jullie, egentlig "dere folk". Dermed kunne en igjen skille mellom du (= je, fra det gamle flertallspronomenet ji) og dere.
Det nynederlandske høflige pronomenet u er i sin tur oppstått ved en sammentrekning av forkortelsen U.E., som igjen er en forkortelse av Uwe Edelheid = "Deres edelhet"; jf. det spanske pronomenet Usted (= De), som på lignende måte er dradd sammen av vuestra merced = Deres nåde.
Nederlandsk som "eurolingua"?
Som disse små smakebitene vel har vist, har nederlandsk fellestrekk med flere andre europeiske språk. Mange kan altså finne igjen noe av sitt eget i nederlandsken, og det gjelder jo ikke minst oss her i Skandinavia. Samtidig har nederlandsk en langt mer konsekvent og lettlært ortografi enn språk som engelsk og fransk, og langt enklere grammatikk enn tysk. Nederlandsk har heller ingen "spesielle" bokstaver som æ, ø, å i norsk og dansk, ä, ö, å i svensk og ä, ö, ü og ß i tysk. Reint språklig skulle dermed nederlandsk representere nærmest det ideelle europeiske fellesspråket. Men så vidt jeg kjenner til, har de som snakker og skriver nederlandsk, ikke noen som helst ambisjoner i retning av å fremme sitt eget morsmål som EUs "lingua franca", og da vil neppe noen andre gjøre det heller!
OM DIALEKTANE VÅRE
KJELL VENÅS
Boka Dei norske dialektane kom i fjor. Emnet blir nærare avgrensa i ein undertittel Tradisjonelle særdrag i jamføring med skriftmåla.
Oversynsbøker
Det var Ivar Aasen som la grunnlaget for kunnskapen om dialektane i Noreg. Som del av grammatikkane sine skreiv han om inndeling av dialektane, men inga eiga bok om emnet. I det store verket Norske bygdemaal tok etterfølgjaren Hans Ross for seg kvart dialektområde i særskilde kapittel, men gav ikkje noko samlande oversyn. Johan Storm laga lydskrift for dialektane. Den fyrste boka i denne sjangeren var Oversigt over de norske bygdemål av Amund B. Larsen, som kom i 1897. I 1946–48 gav Hallfrid Christiansen ut Norske dialekter, og i 1951 kom Nynorsken i sine målføre av Sigurd Kolsrud. Dei siste tiåra har det kome fleire bøker av denne typen, med kvar sine særmerke. Det var nok ein slump at boka av Skjekkeland kom i fjor, men ser ut som ein tanke fordi det var nett hundre år sidan den fyrste oversynsboka om dialektane våre.
Boka og bokskrivaren
For tjue år sidan gav forfattaren av den nye boka sjølv ut ei mindre bok med tittelen Målføre og skriftmål i ei "Førebels utgåve". I fagmiljøet er det kjent at han ikkje lenge etterpå hadde ferdig eit større manuskript. Boka frå 1977 er ikkje nemnd i den nye. Men emnet er det same, og ho må i alle fall ha tent som førearbeid. Det særskilde med båe bøkene er det undertittelen seier om at dialektane er sedde i høve til skriftmåla. Det gjer at normeringshistorie er ein del av framstellinga.
Martin Skjekkeland er dosent i norsk språk ved Høgskulen på Agder. Presentasjonen på baksida av bandet fortel at han har lang røynsle som lærar i morsmålet på ymse nivå av høgare utdaning. For universitets- og høgskulefolk i faget norsk og nordisk er han eit velkjent namn. I boka er det ikkje opplyst når han er fødd, men årstalet er altså 1943.
Dei seks bolkane
Boka har seks delar. Fyrst er det ei innleiing om dialektgransking, om lydskrifta og om endringar i talemålet dei siste tiåra. Bolken sluttar med eit stutt kapittel om bymåla våre, der vi får vita noko om utgranskinga av dei før og no. Bymåla er lite med som særskilde objekt i framstellinga vidare, men det er peikt på at ein kan sjå "det folkelege bymålet" saman med bygdemåla kring byane, og at det har eit lag til å verke inn på bygdemåla og såleis breie seg.
Den andre bolken er den største. "Fonologi (lydverk)", tek 104 av dei 226 tekstsidene. Han har tre delar, den fyrste om stavingar, trykk, tonelag og kvantitet, så ein del om vokalar og ein om konsonantar. Dette er historisk språkvitskap. Utgangspunktet er "norrønt", som er ei sams nemning for gammalnorsk og gammalislandsk. Det er her tale om språkbygnad, og dét fanst i norsk like fullt som i islandsk, så eigenleg kunne ein ha kalla det gammalnorsk. Men lærebøkene gjeld norrønt, og då er det likevel rettast med den sams nemninga. I vokaldelen blir det gjort greie for velkjende emne i norsk dialektkunnskap: opning og lågning av vokalar, diftongforenkling, jamvektsregelen, apokope, jamning og meir. I konsonantdelen er det om uttale av /r/, tjukk l og andre tjukke lydar, og om mange slags lydovergangar: bortfall, at lydar blir like og ulike, eller kjem til, og anna. Det er mange døme av kvart slag, og Skjekkeland gjer nøye greie for alt, med referat frå granskingssoga og synspunkt av andre. Han trør varsamt og har aldri sterke eller avvikande meiningar. Ein kjenner seg heile tida på trygg grunn, men kunne kan hende ha ynskt at han sjølv hadde teke meir avgjort stode på somme punkt der han nemner meiningsskilnader.
Den tredje bolken, 66 sider om "Morfologi (formverk)", tek for seg ordklassene substantiv, pronomen, adjektiv og verb. Bolken opnar med ein klassikar: bunden form av sterke hokjønnsord i eintal, at det heiter bygdi ein stad og bygde, bygda, bygdo og anna andre stader, korleis skilnadene kan forklarast, og kva vanskar og oppgåver denne bøyingsgruppa har skapt for dei som normerte skriftmåla. Ho er på ulik vis aktuell både for nynorsk og bokmål. Det meste av delen om substantiv går elles til å gjera greie for endingane i ubunden form fleirtal i målføra, lagnaden åt dei gammalnorske substantivendingane -ar, -ir og -ur. Det er gjort omhugsamt greie for utbreiing og former og funksjon av dativ. Ved ordklassa verb er det skjematiske oversyn over bøyingsformer.
Den fjerde bolken heiter "Utviklingstendensar – ei oppsummering". På mindre enn seks sider kjem det med mange opplysningar om drag ved dialektvoksteren i det siste.
Den femte bolken er om inndelinga av dialektane. Skjekkeland følgjer den gamle og vel innkøyrde måten, der det er to hovudområde, austnorsk og vestnorsk. Etter det viktige kjennemerket jamvekt blir trøndsk slegen saman med austlandsk under austnorsk, og nordnorsk er ein del av vestnorsk. Skjekkeland gjer greie for korleis Hallfrid Christiansen la imot denne tradisjonen med å setja opp fire hovudområde: austnorsk, vestnorsk, trøndsk og nordnorsk. Han gjev også brei plass til dei som sist har tala for den same firdelinga.
I den sjette bolken nyttar Skjekkeland sjølv ut inndelinga han drøfte i bolken føreåt. Det er éi overskrift: "Austnorsk- vestnorsk" og to delar: "Målgreiner innanfor austnorsk" og "Målgreiner innanfor vestnorsk". Han følgjer såleis tradisjonen i sin eigen praksis. Kor urimeleg særleg éit utslag av den kan verke, spring sterkt i augo når ein ser at "Nordnorske mål" kjem på same inndelingssteg som "Målet i Bergen".
Samlande om boka
Dei norske dialektane er ei stor bok, velflidd og tiltalande på mange måtar. Ei slik systematisk jamføring av dialektane med skriftmåla finst ikkje i dei andre bøkene av same slaget. I ein eigen del etter teksta er det teke med 27 målgeografiske kart med fargar i ymse sjatteringar av grått og grønt. Boka sluttar med eit emneregister, som skulle gjera det lett å finne fram til det ein er oppteken av.
Martin Skjekkeland har store kunnskapar om emnet sitt. Han har lese vidt og breitt i faglitteraturen og nyttar lesnaden ut på ein god måte. Boka er greitt disponert og er skriven enkelt og lettskjøneleg. Det praktiske føremålet, omsynet til lesaren, har vore overordna. Forfattaren kjenner og nyttar ut mykje språkvitskapleg teori, men dyrkar ikkje teori eller teoriar. Pedagogisk er boka god, ho vil vera lett å lære av.
Stoffet vil likevel ikkje gli lett inn for kven som helst. Lesaren må ha eit visst kunnskapsnivå og ein viss bakgrunn for å skjøna fagnemningar og ymist stoff. Om ein jamfører med Norske dialekter av Hallfrid Christiansen, så gjev den boka både ei innføring i språkvitskap og eit kurs i gammalnorsk. Skjekkeland går ut frå at lesaren har slike kunnskapar. Det står på omslaget at boka er meint som lærebok eller hjelpebok i målførekunnskap og språkhistorie for studentar ved universitet og høgskular, og at ho kan vera oppslagsbok for særskilt interesserte. Men framstellinga er så brei at heile teksta snautt kan vera pensum for noko steg under hovudfag. Nokre gonger kjem det med merknader om syntaks, men ikkje mykje.
Dei norske dialektane framsteller nedervd kunnskap om tilstanden i målføra; "tradisjon" og "tradisjonell" er nøkkelord. Det kjem nok med mange merknader om nyvokster, men tilstanden i dag som tilværeproblem og målgrenseproblem får vi ikkje heilt inn over oss. Grenser på karta, isoglossane, er slik dei var ein gong. Det ligg nær å spørja kor langt vi kan jamføre med ei bok av Bengt Pamp om svenske dialektar frå 1978: Ho presenterar "... de genuina svenska dialekterna sådana de var innan folkomflyttningar och massmedia børjat likrikta dem".
Denne meldinga skal vera ei vareopplysning. Spalteplassen er for liten til at ein kan gå inn på nokon fagleg diskusjon. Hadde det vore høve til det, måtte også kritiske merknader ha kome med. Same kor dugande og kunnskapsrik bokskrivaren er, ville det vera somt å seia om mistak i detaljar, om uheldig vektlegging eller om språkleg utforming – for å nemne noko. Det kunne likevel ikkje veikje inntrykket av at dette må vera ei god lærebok og hjelpebok.
Martin Skjekkeland:
Dei norske dialektane.
Oslo. 283 sider.
SPRÅKPRISEN TIL GURI HJELTNES
Norsk språkpris 1998 ble tildelt journalist og historiker Guri Hjeltnes for bøkene Sjømann: lang vakt (1995) og Krigsseiler: krig, hjemkomst og oppgjør (1997). Bøken er tredje og fjerde bind i verket Handelsflåten i krig 1939–1945, utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag.
Prisen ble overrakt av statssekretær Ivar Magne Egeberg fra Kulturdepartementet. Norsk språkpris blir delt ut for fremragende bruk av norsk språk i sakprosa som er utgitt de siste fem år.
Prisen, som er på 50 000 kroner, ble opprettet av Norsk språkråd i 1991, og blir gitt annenhvert år for bokmål og annethvert år for nynorsk. Tidligere prisvinnere : Lars Roar Langslet (1992), Berge Furre (1993), Sissel Benneche Osvold (1994), Kåre Lunden (1995), Kari Gåsvatn (1996) og Otto Hageberg (1997).
MEIR OM BAULETTON
SVEIN NESTOR
Som me trudde, fanst det folk rundt i landet som visste noko om ordet bauletton, som me skreiv om i det førre nummeret.
Ole Gjelseth, opphavleg frå Fosen, skriv mellom anna:
Jeg ble interessert da jeg leste artikkelen i Språknytt om ordet Bauletton. Jeg gjennomskuet straks sammenhengen, for på Ørlandet var det stor byggevirksomhet av de tyske militære under krigen. Jeg arbeidet også der en kort tid sammen med flere andre fra mitt hjemsted i Fosen. Ved Brekstad på Ørlandet hadde tyskerne et kontor med tilhørende materiallager. Dette kontoret ble kalt die Bauleitung, altså "byggeledelsen", ikke Bauletton, for det var vel ikke tysk?
Ellers skjønner jeg ikke at ordet Bauleitung kan være i bruk i Norge lenger, siden her ikke er noen tysk okkupasjonsmakt som driver med byggevirksomhet lenger.
Eilif Eskøy frå Bærum skriv:
Utenlandske ord og uttrykk blir ofte forvansket til det ugjenkjennelige, men Bauletton minner meg til de grader om det tyske Bauleitung at jeg ikke kunne la vær å forbinde disse to ordene. Bauleitung fant vi i svært mange tilfelle på brakker, "lagerbygninger", i forbindelse med tyske byggearbeider. Bauleitung var oftest "formannsbrakka" eller "Byggledelsen". Skiltet kunne gjerne være plassert på en "lagerbygning" hvor det også fantes et kontor med byggledelse.
Frå Per Arnfinn Hembre har me fått dette:
Ordet ga ingen øyeblikkelige assosiasjoner hos undertegnede, som er oppvokst i Hegra, men etter et par telefoner kom tingene på plass. På den nedre tomta av Hegra Bruk var det under krigen tysk byggeaktivitet med noen brakker o.a. Dette området ble av bygdefolket kalt bauleton, av noen uttalt bauletong, av andre baulaton.
Opprinnelsen til ordet må utvilsomt være at det på en av disse brakkene sikkert sto en plakat om at her holdt byggeledelsen til: Bauleitung. Lest på trøndersk kan det ikke bli noe særlig annet enn bauletong, eventuelt bauleton.
Tor Ulset fortel at på Brekstad gard på Ørlandet kallar dei framleis ein av bygningane for Bauletung, og Aaasmund Solem frå Brekstad, som og kjenner denne bygningen, skriv at han har fundert over ordet baulitong heilt frå han var liten, og at det "hadde vært ordentlig tilfredsstillende å kunne få en endelig fortolkning av ordet".
Til liks med fleire av dei andre som har skrivi til Språknytt, gir Solem sjølv svaret: Ordet kjem frå tysk Bauleitung, som tyder "byggjeleiing".
Me takkar alle som har skrivi til oss om denne saka.
JEMEN ELLER YEMEN – ÅSSEN SKRIVER VI UTENLANDSKE GEOGRAFISKE NAVN?
VIGLEIK LEIRA
I mai 1932 godkjente det daværende Kirke- og Undervisningsdepartementet ei liste med "Navn på stater og en del viktigere landområder".
Gjeldende skrivemåter av statsnavn i 1997 finner vi i Språkrådets årsmelding for 1995. Der er der ei fullstendig liste over både vanlige navn som Danmark og Frankrike og offisielle navn som Kongeriket Danmark og Republikken Frankrike. Under arbeidet med lista fikk Språkrådet tilslutning fra Dansk Sprognævn og Svenska språknämnden for typen Republikken Frankrike i stedet for typen Den franske republikk. Mellom lista fra 1932 og den fra 1995 ligger fem nordiske lister med statsnavn og nasjonalitetsord, dvs. adjektiv og innbyggernavn. Et erklært mål med disse listene har vært å få til størst mulig nordisk samsvar. Den første lista i 1962 gav bl.a. den norske endringen Finnland > Finland.
I 1991 kom "Geografilista", som var et reint norsk tiltak. Denne lista er langt mer omfattende enn statsnavnlistene siden den også tar med navn på byer, elver, øyer, fjell, innsjøer osv.
Et gjengangerproblem ved fastsetting av skrivemåter (og uttalemåter) for utenlandske geografiske navn er konfliktforholdet mellom endonymi og eksonymi. Et endonym er den navneformen som blir brukt i vedkommende stat, et eksonym er en navneform som blir brukt i et annet land. Deutschland er altså et endonym, mens Allemagne, Germany og Tyskland er eksonymer som henholdsvis det franske, engelske og norske navnet på den samme staten.
Skal vi holde oss mest mulig til det som gjelder internt i andre stater, eller skal vi holde oss til det tradisjonelt norske? Dette spørsmålet er stadig aktuelt, og var også til stede i 1932. Men den gangen var ikke de to fremmedorda endonymi og eksonymi inne i bildet. I stedet snakka en om stedegne og norske former.
En sammenlikning mellom formene i 1932 og i dag kaster lys over hva slags endringer som har skjedd underveis. Vi kan regne med fem hovedtyper:
1 Navneendringer på grunn av politiske hendinger og vedtak
2 Nye stavemåter som følge av norske rettskrivingsendringer
3 Endringer i norske transkripsjonsmåter
4 Fornorskinger
5 Avnorskinger
Type 1 står trolig for flertallet av endringer, i hvert fall når det gjelder statsnavn. Vi kan peke på eksempler med endringer i sjølve navna som Belgisk Kongo til Zaïre (og nå trolig tilbake til Kongo-navnet igjen), Ceylon til Sri Lanka, Dahomey til Benin, Danzig til Gdansk. Det er vanlig å avfinne seg med slike endringer uten videre. Men skiftet fra Burma til Myanmar viser at gammel tradisjon sammen med motvilje mot et nytt regime kan holde det nye navnet unna. I dag er det valgfritt Burma eller Myanmar i norsk. Burma brukes overlegent mest. Det offisielle navnet er imidlertid Unionen Myanmar.
Med pinyinsystemet har mange kinesiske stedsnavn fått nye skrivemåter, for eksempel Hebei mot før Hopei. Her kan en hevde at det ikke dreier seg om reelle navneendringer, bare om nye stavemåter. Det ser ut til at utgivere av oppslagsverk følger pinyinsystemet lojalt så langt de makter.
Type 2 er et biprodukt av norske rettskrivingsendringer. Da bokmål i 1938 endra øi til øy, blei naturligvis Marshalløiene til Marshalløyene, og likedan gikk det med andre øygrupper.
Lista i 1932 introduserte betegnelsen Det Britiske Samvelde, med tre store forbokstaver og uten t til slutt i ordet 'samvelde'. I 1962 var dette blitt til Det britiske samveldet med stor forbokstav bare i ordet 'Det', men med t i 'samveldet'. Overgangen fra tre store forbokstaver til bare én gjenspeiler den allmennspråklige endringen fra flere store forbokstaver til det nåværende systemet med stor forbokstav bare i det første ordet av institusjonsnavn som består av flere ord.
Betegnelsen er ikke aktuell nå lenger. Dersom den var det, ville den i bokmål ha blitt listeført med ordet 'samvelde' uten t. Med lista fra 1995 fikk vi nemlig et skille mellom bokmål og nynorsk i statsnavn av typen Den dominikanske republikk(en). På rådsmøtet i januar 1996 vedtok bokmålsseksjonen i Språkrådet å fjerne den etterhengte bestemte artikkelen i slike navn. Dermed blei der et skille mellom bokmål og nynorsk på dette punket.
Endringa i bokmål fra Færøyane som eneform via valgfritt Færøyane/ Færøyene til Færøyene som eneform (1985) har også gitt et skille mellom bokmål og nynorsk som ikke var der før.
Type 2 spiller liten eller ingen rolle i striden mellom endonymi og eksonymi.
Type 3 – transkripsjonsendringer – har vi eksempler på med det fellesnordiske systemet av 1970 for transkripsjon fra russisk og med de norske endringene av dette systemet i 1995. I 1970 falt z-en ut i gjengiing av navn med stemte s-lyder. I 1995 blei den gjeninnført i norsk (i svensk skjedde dette flere år tidligere). Dermed er f.eks. byen Kazan via et mellomspill som Kasan blitt til Kazan igjen.
Vedtaket fra 1995 vedrører ikke statsnavna Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. De står fortsatt uten z. Også skrivemåtene Novaja Semlja og Severnaja Semlja fra 1932 står ved lag (altså ikke Zemlja).
Transkripsjonsendringer kan virke eksonymiserende (som i 1970) eller endonymiserende (som i 1995).
Type 4 – fornorskinger – har vi noen få eksempler på i utviklinga fra 1932 til 1997: Cambodia er blitt til Kambodsja, China til Kina, Oceania til Oseania, Virgin Islands til Jomfruøyene.
Her kan vi også ta med endringa i 1995 fra Tchad til Tsjad. Tsjad blei sjølstendig stat i 1960 og har vært med på statsnavnlistene siden.
Type 5 – avnorskinger - er der flere eksempler på. De kan grupperes i noen typer:
sj > sh: Asjanti > Ashanti (del av Ghana)
dsj > j: Fidsji > Fiji, Hedsjas > Hedsjas el. Hijaz
tsj > ch: Balutsjistan > Baluchistan, Betsjuanaland > Bechuanaland > Botswana
inn med h: Afganistan > Afghanistan, Bukara > Bukhara, Butan > Bhutan, Nakitsjevan > Nakhitsjevan
Ikke alle avnorskinger er endonymiseringer. 1932-lista hadde Asorene, gjeldende form nå er Azorene, som går tilbake til 1962. Endringa fra s til z har gitt samsvar med dansk og svensk, engelsk, fransk og tysk, men ikke med portugisisk, der navnet er Ilhas dos Açores.
I noen navn har 1932-lista og 1995-lista samme form, men i perioden imellom har der vært endringer.
Mosambik het det i 1932 ved sida av Portugisisk Øst-Afrika. Fra 1991 er Mosambik eneform. Underveis har det vært valgfritt Moçambique eller Mosambik. Jemen het det i 1932, og Jemen heter det nå (fra 1995 av). I mellomtida har der vært to stater, Nord-Yemen og Sør-Yemen. Yemen har vært eneform, og deretter var det valgfritt Yemen eller Jemen i en periode.
Ny Guinea het det i 1932, Ny-Guinea heter det i dag. En periode var det valgfritt New Guinea eller Ny-Guinea.
De fleste endringene i statsnavna siden 1932 har gått i endonymiserende retning.
Dagens normeringsproblemer
Bak det gamle problemet uttrykt med de nye orda endonymi og eksonymi ligger der et mer grunnleggende og mer allment spørsmål – nemlig styringsretten til normering av et språk.
Først kan det være formålstjenlig med noen generelle betraktninger som setter fundamentale ting på plass.
Det norske språket bruker vi først og fremst i samkvem nordmenn imellom, i skriftlig og muntlig kommunikasjon. Når der settes inn normerende tiltak – av en eller annen instans – bør en ha dette interne samkvemmet for øye. Tiltaka bør ha som formål å gjøre samkvemmet enklere og mer effektivt. Dette utgangspunktet vil trolig de aller fleste nordmenn være enig i. Så kan vi være uenige om hvem som skal ha rett til å normere, og om foreslåtte eller vedtatte normeringer tjener en hensiktsmessig utvikling.
Dette er positive konstateringer. Vi trenger også noen negative. Styringsretten over det norske språket bør ikke ligge utafor Norge. Videre bør ikke normeringsarbeidet ha til hensikt å tilpasse språket til et annet hovedformål enn det interne samkvemmet nordmenn imellom. Dette kan eksemplifiseres og konkretiseres på denne måten: Stavemåten av ord i det norske språket bør ikke fastsettes ut fra omsynet til utlendinger som turister i Norge, heller ikke ut fra omsynet til nordmenn som turister i utlandet eller til nordmenn i forretningsmessig eller annen korrespondanse med utlandet.
Det er nødvendig å understreke dette fordi det eksterne omsynet var sterkt framme i den offentlige diskusjonen om rettskrivingsvedtaka på Språkrådets årsmøte i januar 1996. Et vanlig argument i debatten var spørsmålet om hvorfor en skulle lære to stavemåter av engelske ord. Et annet argument var påstanden om at de engelske orda blei ødelagt. Det samme eksterne omsynet gjør seg også gjeldende når det gjelder geografiske navn, og hevdes til dels med styrke av nordmenn.
Det er nødvendig å skjelne mellom hva som er norsk og hva som ikke er norsk. Byen Barcelona er en fysisk lokalitet i Spania, og den kan sies å være spansk eiendom. Det tilligger spanske myndigheter å bestemme over den eiendommen. Innafor det norske språket er navnet Barcelona en immateriell gjenstand. Styringsretten over denne norske gjenstanden – navnet Barcelona som en del av det norske språket – ligger hos norske myndigheter, ikke hos spanske, heller ikke hos FN.
Samtaler nordmenn imellom dreier seg ofte om forhold og hendinger i utlandet. Til det trengs der gjerne ord som har opphav i andre språk. Men det vil ikke si at en innafor det norske språksystemet ikke kan gjøre noe som helst med slike ord. Tvert imot, når et ord utafra blir tatt opp i et språk, får det mottakende språket råde- og styringsrett over det ordet som er tatt opp.
Vi har ikke ett navn Barcelona, vi har mange, et norsk, et dansk, et svensk, et engelsk, et tysk og flere.
At et begrep eller samme fysiske gjenstand har samme skriftlige navneform i mange språk, eksempelvis Barcelona, er opplagt en fordel i mange tilfeller. Det kan f.eks. si at en i samkvem med andrespråklige ikke behøver være i tvil om hva navnet viser til.
Men en felles skriftlig navneform basert på endonymiprinsippet kan også skape problemer. Bokstaven c er et problembarn i norsk. En forholdsvis stor del av den norske allmennheten kjenner til det romanske systemet med k-uttale foran a, o og u og annen uttale foran e og i. Når dette systemet overføres til slaviske språk som skrives med det latinske alfabetet, blir det galt. I slavisk har c-bokstaven aldri k-uttale. Litt forenkla kan en si at avhengig av diakritiske tegn skal c-en uttales som ts eller tsj. På dette feltet er det ikke bare allmennheten som gjør feil, men også språkfolk som sysler med vestlige språk.
I de første etterkrigsåra fulgte ikke avisene det endonymiprinsippet de ikke kjente til. For eksempel opptrådte den tsjekkoslovakiske politikeren Benesj slik og ikke som Beneš.
Endonymiprinsippet – samme skriftlige navneform i alle språk – lar seg ikke samkjøre med et prinsipp om å få til en uttale som samsvarer mest mulig med den nasjonale. Til det er forholdet mellom skrift og tale altfor ulikt i de forskjellige språka. En kan ikke få både i pose og sekk, både samme skriftform og tilnærma samme uttaleform.
Når egen styringsrett først er klarlagt og fastlagt, er det i neste omgang naturlig å ta omsyn til endonymiprinsippet i rimelig grad.
Prinsippet har vært på sterk frammarsj de siste 20–30 åra. Både store anerkjente leksikon og Språkrådets egen geografiliste viser dette. I de aller siste åra har der kommet en liten reaksjon. Vedtaka fra 1995 om formene Jemen og Tsjad er et eksempel på det. En streng oppfølging av endonymiprinsippet for geografiske navn går jo sterkt mot det fornorskingsprinsippet Språkrådet ofte følger når det gjelder skrivemåten av andre ord utafra.
Navneendringer som politiske omveltinger fører med seg, har vært et problem det siste tiåret. Skal en uten videre gi avkall på kjente tradisjonelle navneformer? Når skal en eventuelt gå over til nye navn?
Da Tsjekkoslovakia blei delt opp i to stater, var det greit at den østre staten skulle hete Slovakia. Derimot blei der en del diskusjon om navnet på den vestre staten. Resultatet blei Tsjekkia, som slutter seg til et mønster med mange andre statsnavn med utgang på -ia: Albania, Armenia, Bulgaria, Italia, Mongolia, Romania osv.
Formen Tsjekkia blei møtt med protester fra noen nordmenn som meinte at den ikke var akseptabel for tsjekkerne sjøl. Men den tsjekkiske ambassaden i Oslo sendte 26. februar 1993 ut en erklæring der den viste til liknende navneformer i engelsk, tysk, fransk, spansk, og italiensk.
Et problem som er blitt tatt opp for alvor i 1997, er transkripsjon fra nygresk. For tida er det stort sett sjarterselskapene som styrer folks inntrykk av hvordan stedsnavn i Hellas skal skrives. Det kunne i og for seg ha vært greit, dersom der hadde vært en fast og entydig praksis. Men det er der ikke. Det kan skifte fra katalog til katalog, fra side til side i samme katalog.
Språkrådet arbeider nå med saka. Et høringsnotat med framlegg er sendt ut til Dansk Sprognævn, Svenska språknämnden og en del fagpersoner.
GRAMMATIKKBITEN
REFLEKSIV
Ein gong på seinhausten i fjor kom Dagsnytt i radioen med denne meldinga: En finsk biskop har bedt den finske statsministeren om å gifte seg med samboeren sin. For nokon kan dette kanskje verka noko vel frilyndt, til og med etter finske forhold. Og etter ei stund kom det melding om at den finske statsministeren rett nok hadde gifta seg, men da med sin eigen sambuar. Det som gjer at ein i det heile kan gjera seg morosam på biskopens og statsministerens kostnad, er at sin er eit refleksivt ord, og hovudregelen er at refleksivar skal visa til subjektet i setninga, altså biskopen i dette tilfellet.
Men helst skulle jo sin visa til statsministeren, og det skal heller ikkje meir enn ein vanleg porsjon velvilje til for å få fram den tolkinga. Men korleis kan vi få det til, når den finske statsministeren faktisk står som objekt til bedt, og altså slett ikkje er subjekt? Forklaringa er at vi i dette eksempelet også har eit "usynleg" subjekt, nemleg det underforståtte subjektet for gifte seg. I grammatikken som i andre vitskapar har vi ofte behov for å omtala usynlege eller abstrakte einingar, og da må vi gje dei eit namn. Det usynlege subjektet for infinitiven har ein del eigenskapar felles med eit pronomen, derfor blir det gjerne symbolisert med PRO. Det kan m.a. få sitt innhald eller referanse frå eit ledd i oversetninga: Petter håpar at han vinn; Petter håpar å PRO vinne (dvs. at Petter vinn). Dette usynlege PRO kan også vera antesedent for eit refleksiv, som andre subjekt, jamfør Karl(i) mista bamsen sin(i). Her er Karl subjekt i setninga, og det er ingen tvil om at det er Karls eigen bamse det er tale om. (Dette forholdet markerer vi med eit indeksteikn, i.) [I nettutgåva har vi vore nøydde til å skrive indeksteiknet som (i). Red. merk.] Eit refleksivt ord som står i ei infinitivssetning, viser da til det usynlige subjektet, som igjen får sitt innhald frå oversetninga. Eg bad Karl(i) om å PRO(i) henta bamsen sini. Lat oss prøva dette på vårt opphavlege eksempel: En finsk biskop har bedt den finske statsministeren(i) om å PRO(i) gifte seg med samboeren sin(i). (Legg merke til at det andre refleksivordet i infinitivssetninga, seg, også viser til statsministeren via PRO.)
Men kva er så grunnlaget for den moglege misforståinga? Jau, refleksiven har så å seia valet mellom å henta referansen hos sitt eige subjekt (PRO = statsministeren) eller hos subjektet i oversetninga (biskopen). Derfor får vi liknande tvitydingar i setningar som Han bad henne leggja seg i senga si og Han bad henne klø seg på ryggen. For mange nordmenn vil begge tydingane vera like nærliggjande, for andre vil den eine tolkinga vera meir framtredande enn den andre. Truleg finst det òg dialektskilnader her. For språkvitskapen er det ikkje så interessant kva som er rett eller gali i slike tilfellet, men kva for moglege tolkingar som finst, og korleis dei kan forklarast.
NYORD
carvingski Med rett teknikk svinger skiene nesten av seg sjøl. Vi snakker om carving (skjæring), andre navn på de nye skiene er timeglass-ski eller superinnsving-ski, noen hevder også at de ligner på Fru Smith. Alt bygger på skienes form. – Skiene har allerede vært på markedet noen år. Men det er først i år at folk virkelig er blitt oppmerksomme på hvor artig det kan være å kjøre på carvingski, sier Anders Kvarnstrøm i Fageråsen Sport i Trysil.
Østlendingen 24.1.1998. Også i svensk: carvingskidor el. timeglasskidor.
cruiseflyktning Vanskelig å stanse cruiseflyktningene. Verken Folkeregistret eller Finansdepartementet tror de kan hindre nordmenn i å emigrere, for så å leve en skattefri tilværelse på luksuscruiseren "The World".
Dagbladet 28.2.1998.
fleksibelt månedskort Sporveien lanserer nå et Fleksibelt Månedskort. Det nye kortet er upersonlig og uten navnekort med bilde. Nå går det altså an å dele et månedskort med flere personer, så lenge bare én person reiser av gangen.
Annonse i Aftenposten 1.3.98.
gylfkrig Den aller største nyhet. Bill Clintons "Gylfkrig" er århundrets mest sette såpeserie.
Arbeiderbladet 1.2.1998. – Ordet er laget etter mønster av Golfkrigen og ble allment kjent da det ble brukt i NRK-programmet "Til debatt" 28.1.1998. – Også i svensk: gylfkriget
ladedokk Norsk "ladedokk" for el-biler. Glem ledninger – kjør inntil og overlat resten til ladesystemet. Vi skal ikke behøve å tukle med ledninger når vi lader opp el-bil-batteriene. Ikke hvis firmaet Parkon får gjennomslag for ideen om automatisk lading. Da er det bare å kjøre inntil og overlate resten til systemet. Firmaet, som er hundre prosent norsk, har utviklet en automatisk tilkobling – en såkalt ladedokk – som gir ladestrøm helt automatisk.
Arbeiderbladet 5.2.1998.
nullstille ny bruk: Verdensrekordene i friidrett bør nullstilles. Tysklands friidrettspresident Helmut Diegel går inn for at alle verdensrekorder skal nullstilles i 2000, slik at friiidretten kan få en ny start etter dopingens tidsalder.
Aftenposten 27.1.1998. – Også i svensk: nollställa.
snørenne Bør OL-øvelsen "halfpipe" – der Norge forleden tok to sølvmedaljer erstattes med det norske ordet "snørenne"? – Et svært godt forslag, sier Jostein Stokkeland i Norsk språkråd som kommentar til forslaget fra Nordlys. – Direkte oversatt betyr "halfpipe" det samme som "halvrør" og det gir i alle fall ingen gode assosiasjoner til en tøff og fartsfylt vinteridrett, mener Stokkeland.
Nordlys 16.2.1998.
sprøytvarsler Professor Martin Ystenes var lei av sprøytet i aviser, radio og TV, så han laget seg en hjemmeside og startet "Sprøytvarsleren". Siden jul har nesten ti tusen vært innom sida hans. Dagbladet møtte professoren på nettet.
Dagbladet 28.2.1998.
FORFATTARANE
Jan Terje Faarlund er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo
Jon Grepstad er informasjonskonsulent i Norsk språkråd
Dag Gundersen har vori professor ved Universitetet i Oslo
Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Helge Omdal er professor ved Høgskolen i Agder
Arne Torp er førsteamanuensis ved Institutt for nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo
Kjell Venås har vori professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo