Gå direkte til innhold [access key = i] Gå direkte hovedmeny [access key = h] Gå direkte til kontaktinformasjon [access key = k]

Svar på språkspørsmål

Her har vi samlet en del svar på vanlige og mindre vanlige spørsmål. Bruk søkefunksjonen i nettleseren for å søke i lista.

Du kommer tilbake til innholdsfortegnelsen ved hjelp av tilbakeknappen i nettleseren.

Innhold


Spørsmål og svar

Spørsmål:

På eller i Haiti?

Svar:
Vi bør bruke i Haiti når vi snakker om staten. Haiti ligger på Hispaniola, som er en øy med to stater: Haiti og Den dominikanske republikk. Hele øya blir også kalt Haiti, det er derfor vi også hører og ser på Haiti. Men det er altså mer entydig å bruke Haiti om staten og Hispaniola om øya.


Spørsmål:

Hvordan uttales Port-au-Prince?

Svar:
I Haiti er både fransk og haitisk kreolsk (basert på fransk) offisielle språk. Hovedstaden heter Port-au-Prince, og på europeisk standardfransk uttales det  tilnærmet påråpræns. På kreolsk er den gjengse uttalen påtåprens. I norske medier hører vi både påråpræns og pårtåpræns. Hvis man følger standardisert fransk uttale, er det den første varianten som er riktig, men også uttalen med -rt- har lang tradisjon på norsk og må regnes som rett.

Spørsmål:

Finnes det et norsk ord for å bench-marke?

Svar:
Bench-marking er et moteuttrykk som benyttes i næringslivet og i databransjen, men ikke med helt den samme betydningen. I næringslivet brukes det særlig om å anvende suksessfaktorer fra andre bedrifter på sin egen virksomhet. I dataverdenen dreier det seg om måling av yteevne. På engelsk har ordet konkret bakgrunn og betegnet blant annet et merke som ble brukt i landmåling.

Vi har tidligere foreslått måletall for bench-mark og jamføre for bench-marking. Norsk dataordbok fører opp "yteprøve EN benchmark (test)", med forklaringen "Bruk av representative programmer og data for å måle yteevnen til en datamaskins maskinvare og programvare ved en gitt konfigurasjon [ISO]".

Svenska språknämnden har foreslått prestandemätning, nyckeltalsmätning og ramgångsanalys for svensk.

Spørsmål:

Finnes det huskeregler for preposisjoner ved stedsnavn?

Svar:
Noen egentlig huskeregel har vi ikke, men visse holdepunkter finnes. Hvis man holder seg til den gruppa av stedsnavn som omfatter byer og tettsteder, og som er den det oftest er spørsmål etter, har de fleste slike navn "i" foran seg. Unntaket er en del byer og steder særlig inne i landet, eller i fjordstrøk, ofte også stasjonsbyer (stoppesteder på jernbanen): Lillestrøm, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Kongsberg, Notodden, Vennesla, Voss, Bryne, Levanger, Kirkenes osv.

Det er likevel slik at "i" sprer seg og kommer i bruk også foran navn av denne typen, kanskje fordi de er eller blir gjort til kommuner, administrative enheter der det er naturlig å bruke "i". Derfor er det mye forvirring ute og går, og i praksis må man ofte si at både "i" og "på" kan brukes framfor disse navnene.

Ut fra topografien kan det sies at det som ligger nede i en dal eller et søkk, bør ha "i", mens det som ligger i flatlendet eller høyt i terrenget, bør ha "på". Men så enkelt er det ikke alltid, for mange stedsnavn er gamle gårdsnavn og kan derfor ha "på" også om vi skulle ventet "i": "på Gjøvik" (men "i Kjøpsvik"), "på Dal". Navneelementet er neppe heller noe sikkert kriterium, sjøl om det nok heter både "på Tynset" og "på Furuset" fra gammelt av. Om stedet ligger i innlandet eller ved kysten, er nok et sikrere holdepunkt.

Også når det gjelder område- og landskapsnavn, er nok "i" det vanlige, med en del viktige unntak (det heter "på Toten", "på Hedmarken", "på Jæren", "på Møre" osv.). Øyer har oftest "på".

Spørsmål:

Hva er en nordlending?

Svar:
Bokmålsordboka (Universitetsforlaget 1993) definerer nordlending slik:

1 person fra Nordland, til forskjell fra tromsværing og finnmarking
2 person fra Nord-Norge

Ordet har altså to betydninger.

Bakgrunnen for betydning nr. 2 er at Norges tre nordligste len i sin tid (på 1500-tallet) lå under Bergenhus hovedlen og gikk under navnet Nordlandene. Blant finnmarkinger er det nok delte meninger om det å bli kalt nordlending når man er fra Finnmark.

Spørsmål:

Er det fortsatt riktig å skrive De og Deres med stor forbokstav i brev/skriv?

Svar:
Ja, hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten De, Dem, Deres med stor forbokstav, nå som før, både i brev og andre skriv.

Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det derimot være liten forbokstav: du, deg, din, dere, dere, deres.

Spørsmål:

Er det noen betydningsforskjell mellom "allikevel" og "likevel"?

Svar:
Nei. Begge viser til noe underforstått eller noe som er nevnt tidligere, og stiller det som sies i setningen, opp mot dette.

"Allikevel" brukes ofte når man vil framheve motsetningen ekstra sterkt. Grunnen er trolig at et langt ord virker tydeligere enn et som er kortere (jamfør forholdet mellom "iallfall" og "i alle fall", varianter som vi ofte fordeler på liknende måte).

Dessuten kan nok rytmen i setningen spille en rolle. I norsk er det normalt at en trykksterk stavelse følges av en trykksvak, og det er vel derfor det i sangen heter: Det ble jul allikevel ("jul" er trykksterkt).

En ordbok sier at "allikevel" ofte blir brukt i slutten av en setning. Når den samme ordboka nevner eksempelet "det kan så allikevel ikke bli noe av", viser dette trolig en forskjell, nemlig at "allikevel" ofte får "så" foran seg, noe som sjelden eller aldri er tilfellet med "likevel".

Spørsmål:

Når eg skriv, kjennest det mange gonger naturleg å utelate infinitivsmerket. Til dømes "eg freista prøve" i staden for "eg freista å prøve". Andre gonger kjennest det naturleg å la det stå. Til dømes "dei kom for å vinne" i staden for dei "kom for vinne". Kva reglar gjeld her?

Svar:
Generelt må infinitivsmerket vere med når ein infinitiv er subjekt eller innleier subjektet i ei setning: "å tagge er ulovleg", "å bade i sjøen er spennande". Også når ein infinitiv er del av eit preposisjonsuttrykk, må "å" vere med. Det heiter "for å komme", "til å svare", "utan å sove" osv.

Etter modale hjelpeverb kan ein ikkje ha "å". Det heiter "kan sykle", "bør vurdere", "skulle bli", "ville springe", "hadde måtta gå" osv. (I somme dialektar nyttar ein "å" også i slike tilfelle.)

Etter ein del verb står den infinitiven som kjem etterpå, dels utan, dels med "å". Vi kjenner ikkje noka fullstendig liste over slike verb, men det gjeld i alle fall desse (vi nemner både bokmåls- og nynorskverb): behøve, forsøke, freiste, gidde, greie, klare, makte, orke, nekte, pleie, prøve, slutte, trenge, våge. Her kan nok språkkjensla til folk variere, og ein kan velje det som ein synest høver.

Etter "tore" nyttar ein ikkje "å" når tydinga er "kunne", altså i ordlag som "Om eg tør be" (vanlegare på bokmål enn på nynorsk). Når "tore" tyder "våge", kan ein nytte "å" eller la det vere: "Eg tør ikkje (å) gjere det".

Når "tore" tyder "kunne", fungerer det om lag som eit modalt hjelpeverb, og det er nok forklaringa på at ein ikkje har med "å" da.

I den store "Norsk referansegrammatikk" (Universitetsforlaget 1997) skriv forfattarene på s. 996 at verb som "behøve", "trenge" osv. (sjå ovanfor) bør reknast som "hovudverb som tek objekt" når dei står med ein infinitivskonstruksjon med "å" etter ("Du behøver ikke å komme"), og som "hjelpeverb som tek verbfrase" når "å" manglar ("Du behøver ikke komme").

Spørsmål:

Heter det "være snill å" eller "være snill og"?

Svar:
Det riktige er å bruke "og" her: "Kunne du være snill og ringe ..." og "Kunne du være snill og klippe ut ...".

Skyter man inn et "så" foran et adjektiv (som "snill") i slike posisjoner, blir det derimot mulig med infinitiv: "Kunne du være så snill å klippe ut ...".

Også der perioden er bygd opp av to sideordnede infinitiver, kan vi bruke "så": "Vær snill og klipp ut ..." eller "Vær så snill og klipp ut ..." – ved siden av "Vær så snill å klippe ut ...".

Spørsmål:

Heiter det "I byrjinga av 1600-talet ..." eller "På byrjinga av 1600-talet ..."?

Svar:
Fagnemnda i Språkrådet vedtok i 1995 å rå til at ein skriv "i byrjinga av ..." heller enn "på byrjinga av ..." (sjå årsmeldinga for dette året s. 51).

No heiter det jo utan tvil "på 1600-talet", så det er i og for seg ikkje til å undrast over at folk skriv "på byrjinga av 1600-talet". Men dette er altså ikkje noka tilrådd løysing.

Spørsmål:

Ofte ser jeg siffer og tallord blandet i samme setning, f.eks. "Ni av 13 journalister mener ...". Er det noen regler for fordelingen av tallord og siffer?

Svar:
Regelen er at små tall (til og med tolv) helst skrives med bokstaver, mens større tall helst skrives med siffer: 17, 49, 156 osv. (også store runde tall som "femti", "hundre" osv. skrives ofte med bokstaver). Det finnes unntak fra dette mønsteret, for man kan bruke siffer overalt hvis tallverdiene er spesielt viktige, som i matematikken. Videre bør man unngå å veksle vilkårlig mellom bokstaver og siffer i samme avsnitt eller på samme side. Det siste syndes det en del mot.

Innenfor en setning eller innenfor et avsnitt bør vi jevne ut bruken og skrive tallene enten bare med bokstaver eller bare med siffer. Da ser vi på hva som passer best i sammenhengen.

Et par eksempler på det siste: "Seks av tretten bibliotek har bil." "De var 4, 16 og 46 år gamle."

Spørsmål:

Finnes det noen lover, regler eller retningslinjer som sier noe om hva som skal være standard for e-postadresser i Norge?

Er det slik at standarden er fornavn.etternavn@bedrift.no?

Svar:
Når det gjelder domenenavn under toppnivådomenet "no", er det UNINETT Norid AS (kortform: Norid) som er ansvarlig for tildelingen av slike, jf. http://www.norid.no/.

UNINETT, som er ansvarlig for den akademiske delen av Internett i Norge, anbefaler mønsteret fornavn.etternavn@domene.no for e-postadresser.

Men dere må ikke følge det anbefalte mønsteret for adressatnavnet, dvs. det som står foran @ (krøllalfa). E-postadressen til Norid er ellers info@norid.no hvis du vil spørre dem til råds.

Spørsmål:

Kva er rett å bruke?

Vev eller nett.

Svar:
Nett og vev er ikkje det same. Internett er eit nett, mens ei av tenestene (funksjonane) på nettet er Verdsveven (Word Wide Web), ofte kalla berre veven. Det finst fleire andre tenester på nettet: e-post, filoverføring (ftp), fjerninnlogging (telnet), prategrupper (irc) osb.

Ei samling sider på Verdsveven blir kalla anten ein vevstad eller ein nettstad (engelsk "web site"). Her kan altså begge delar brukast.

Ei einskild side kan likeins kallast vevside eller nettside. Begge delar kan brukast.

Spørsmål:

Hva har verb som lykkes og synes som perfektum partisipp i bokmål?

Svar:
Verb som har -tes i preteritum, får også -tes i perfektum partisipp, altså:

har lyktes, har syntes

Spørsmål:

Hva er forskjellen mellom endelsene -asjon og -ering?

Har de forskjellige bruksområder?
Eksempler:

Installasjon – installering
Kompresjon – komprimering
Konfigurasjon – konfigurering
Reservasjon – reservering
Rotasjon – rotering

Svar:
I mange tilfeller kan ord på -asjon- og -ering brukes om hverandre.

I ord på -ering har vi det norske suffikset -ing, som bl.a. brukes til å lage verbalsubstantiv av verb, jamfør bake > baking, reservere > reservering.

Ord med utgang på -(a)sjon går stort sett tilbake til latin.

I tilfeller der det kan skilles mellom -ering og -(a)sjon ut fra betydning, vil det dreie seg om handling kontra produkt/resultat. Det tydeligste eksemplet har vi kanskje i organisering/organisasjon. En organisasjon er et resultat av organisering.

Boka Ordlaging og ordelement i norsk (Det Norske Samlaget, Oslo 1992, ISBN 82-521-3844-6) har mer om dette.

Spørsmål:

Kvifor er ord som eit hopp, eit løp o.l. substantiv og ikkje verb? Kva er det som gjer at vi reknar eit ord som substantiv, verb e.a.? Og kan ein dele inn (klassifisere) substantiv og verb vidare etter tydinga?

Svar:
Svaret på det første er at når vi skal avgjere kva for ordklasse eit ord hører til, må vi byggje både på tydinga og på den måten vi "handsamar" ordet på når vi nyttar det for eksempel i ei setning. I tillegg kan vi ikkje så sjeldan sjå på forma til ordet for å seie kva for klasse det hører til.

Ut frå tydinga veit vi for eksempel at ord som seier at noko blir gjort eller går føre seg eller vart gjort eller gjekk føre seg, gjerne er verb. I setninga "Kona gjekk opp og tenkte å gje ungane ein kraftig lusing" er "gjekk", "tenkte" og "gje" slike ord. Ord som fortel om personar, for eksempel "kona" og "ungane", er oftast substantiv. Men substantiv kan sjølvsagt vise til mykje anna enn personar, for eksempel resultatet av ei handling, som "lusing". Tydinga av eit adjektiv er på si side noko som kan seiast om eit substantiv eller pronomen, slik som "kraftig" gjev ei skildring av "lusing". Slik kan vi ta ordklasse for ordklasse. Ved preposisjonar og konjunksjonar finn vi ofte lite av konkret tyding, dei har først og fremst grammatisk funksjon. Slik er det med "og" og "å" i setningar.

Når vi kan (eller må) gje eit ord ei anna form om vi nyttar det om noko fortidig, har vi å gjere med eit verb. Slik er det med "gjekk" og "tenkte", som i grunnforma heiter "gå" og "tenkje", mens "gje" på si side står i grunnforma og må endrast til "gav" ("har gjeve", "hadde gjeve") om vi skal nytte det om fortida. Viss eit ord ikke endrar form når vi skriv om setninga for eksempel frå fortid til notid, men derimot endrar seg etter som det er tale om ein eller fleire eller noko som står i bunden form, har vi gjerne å gjere med eit substantiv. Slik er det med "kona", "ungane" og "lusing" i setninga ovanfor. Her hører det med at substantiv kan vere subjekt, objekt osv. i setninga, slik vi ser viss vi analyserer "Kona gjekk opp ...". Substantiva kan ikkje danne setningsleddet verbal, men det kan verba, som "gjekk ... tenkte", men dei kan på si side vanlegvis ikkje vere subjekt og objekt! Og om eit ord endrar form etter forma på det ordet det står til, har vi ofte eit adjektiv, for eksempel "kraftig", som måtte heitt "kraftige" viss det stod "lusingar" i staden for "ein lusing".

I setninga "Kona gjekk opp og tenkte å gje ungane ein kraftig lusing" kjenner vi nokre ord att på utsjånaden. Vi veit at substantiv i bunden form eintal endar på -a (som "kona") etter læreboknormalen når dei er hokjønnsord, og at ord på -ane ofte er substantiv i hankjønn fleirtal. Vi veit òg at "ei" anten er talord eller ubunden artikkel, og at ord på -ig (som "kraftig") plar vere adjektiv eller adverb.

I praksis må vi ofte kombinere desse kjenneteikna. La oss ta kriteriet med tyding. Vi skreiv at ut frå tydinga veit vi at ord som seier at noko blir gjort eller går føre seg eller vart gjort eller gjekk føre seg, gjerne er verb. Også om ordet "lusing" kan ein hevde at det "seier at noko blir gjort ..." (det er derfor det står at slike ord "gjerne" er verb). Men trekkjer vi inn funksjonen og utsjånaden, blir det klart at det ikkje kan vere verb. "Lusing" kan berre bøyast i bunden og ubunden form, eintal og fleirtal, og det står her som eit slags direkte objekt til ein infinitiv, ikkje som verbal, og norske verb endar dessutan ikkje på -ing (det gjer dei berre som verbalsubstantiv, som "lusing", men da er dei ikkje verb lenger, men gjorde om til substantiv).

Problemet med eksempelet "ein blå bil" er at ungane skulle lært at det kan stå andre ord mellom artikkelen og substantivet, som "blå", ja at "ein blå" jamvel kan stå aleine – når det er utelate eit substantiv. Men dette kompliserer saka og viser at det er vanskeleg å formulere korte, pedagogiske og greie reglar.

Ein kan dele inn ord av desse ordklassane etter tyding på fleire måtar. Substantiv kan for eksempel delast i konkret og abstrakt, i nemningar på levande skapningar og på døde ting, i "handlarord" (som "kjøpar"), ord fortel om handling eller prosess (som "kjøping"), og resultat- og produktord (som "kjøp"). Blant verba kan vi etter tydinga skilje mellom ord som fortel om handlingar (som "ete"), og ord som fortel om prosessar (som "fordampe"). Mange verb kan delast inn i ord som fortel om ein varig tilstand (som "sove"), og slike som fortel om ein overgang (som "sovne") osv. Men dei fleste inndelingane av desse ordklassane tek vel utgangspunkt i form eller grammatisk funksjon.

Slike spørsmål er behandla i større grammatikkbøker. Den største av dei er Faarlund, Lie og Vannebo: "Norsk referansegrammatikk", Oslo 1997.

Spørsmål:

Bør man bruke stor eller liten forbokstav i følgende betegnelser:

totalforsvaret eller Totalforsvaret
det sivile beredskap eller Det sivile beredskap
det militære forsvar eller Det militære forsvar

Svar:
Vi vil anbefale at man bruker liten forbokstav i begrepene "totalforsvaret", "det sivile beredskap" og "det militære forsvar", fordi ingen av dem er å regne som egennavn (i motsetning til for eksempel Forsvaret, Hæren, Marinen og Luftforsvaret).

Spørsmål:

Hva er Språkrådets syn på fremmedords påvirkning i norsk?

Svar:
Språkrådet har alltid stilt seg kritisk til den engelskspråklige påvirkningen på norsk og har de siste ti årene arbeidet aktivt for å motvirke den. Argumentene for å begrense engelsk innflytelse er at mange engelske ord er lite forståelige for folk i Norge ("leasing", "backpacker" o.l.), at en hel del av ordene er vanskelige å tilpasse til norsk (som "image" og "policy"), og at beundring for engelsk kan svekke folks tillit til norsk.

Spørsmål:

Kva funksjon har semikolonet?

Svar:
Semikolonet vart innført av ein italiensk boktrykkjar på slutten av 1500-talet. Han heitte Manutius. Det er eit skiljeteikn som er sterkare enn eit komma og veikare enn eit punktum. Semikolon står altså for ein stogg eller eit opphald i lesinga. Eit døme: I går var eg i Bergen; i dag skal eg til Oslo. Etter at datamaskinane kom i bruk for alvor, rotar folk fælt med kolon og semikolon. Dei skriv semikolon i staden for kolon, og det kan ein jamvel sjå i dei store avisene. Sjå meir på sidene våre om skrivereglar.

Spørsmål:

Hva er forskjellen på en altan, balkong, terrasse og veranda?

Svar:
I dagligtale bruker vi ord uten å avgrense dem ved hjelp av definisjoner, slik at betydningsgrensene ofte blir flytende. Det gjelder også de fire ordene "altan", "balkong", "terrasse" og "veranda", som brukes mye om hverandre. For de fleste er det neppe noe klart skille mellom typene.

Annerledes blir det hvis vi går til fagterminologiske ordbøker, for i fagspråk vil man benytte klare definisjoner. Vi skal gjengi noen definisjoner hentet fra K.M. Viestad: Byggeteknisk fagleksikon, Universitetsforlaget 1980:

altan, også kalt "takterrasse", ikke overbygd oppholdsplass på tak over bygning eller tilbygg. Den er forsynt med rekkverk eller balustrade. Altanen kan også være understøttet av søyler eller stolper. [...]

balkong, oppholdsplass på husfasade konstruert som et framspring med golv som fortsettelse av golvet i rommet innnefor. Balkongen kan bæres av bjelker som er utkraget fra golvet innenfor eller av konsoller [...]

terrasse, i forbindelse med bygninger en planert avsats foran fasade. Fra terrassen er det vanligvis inngang til stua (stueterrasse) og trapp til nedenforliggende hage. [...] Takterrasse er oppholdsrom på flatt tak [...]

"veranda", åpen eller overbygd oppholdsplass som tilbygg til hus. Tak kan være understøttet av stolper, eller verandaen kan være lukket med store vinduer i veggfeltene, glassveranda. Fra verandaen fører som regel dør ned til stue og åpning eller dør og trapp ned til hage.

Andre ordbøker, som Norsk landbruksordbok, Samlaget 1979, har liknende, men ikke helt sammenfallende definisjoner.

Dersom dere ønsker ytterligere informasjon, kan dere ta kontakt med Norsk Byggstandardiseringsråd i Oslo, som arbeider med å utgi standarder på dette feltet og kanskje har supplerende terminologi.

Spørsmål:

Er denne setninga rett: "Elvis Aaron Presley (1935–1977), kanskje vår tids mest myteomspunne og kjente artist." Eller skal det heller vera "myteomspunnede", "myteomspunnete" e.l.?

Svar:
I bokmål blir det skilt mellom svake og sterke partisipp i slike tilfelle:

den salta/saltede/saltete maten, salta/saltede/saltete retter

Variantane -a/-ede/-ete opptrer i svake partisipp.

Ved partisipp av sterke verb blir det på denne måten:

den skrevne anbefalingen, det skrevne brevet
skrevne anbefalinger/brev

I bunden form kjem det altså inn ein "n".

Dersom verbstomnen sluttar på "nn", som i "finne", "spinne" og "vinne", blir det ikkje lagt til nokon ny "n". Det blir til dømes:

den gjenfunne boka, det nyvunne trofeet, den myteomspunne sangeren

"Vår tids mest myteomspunne artist" er altså korrekt.

Bøyingsformer som "funne", "spunne" og "vunne" verkar underlege på mange, og dei blir derfor erstatta med former som er laga etter mønsteret for svake verb.

Spørsmål:

Jeg har sett at "euro" stort sett skrives med liten e. Jeg er imidlertid usikker på bruken av stor/liten e når euro settes sammen med andre ord, for eksempel Euroland og euromynter/Euro-mynter. Hvilke regler skal jeg følge?

Svar:
Liten forbokstav også i sammensetninger, f.eks. euromynter, eurosedler, eurokurs.

euroland (liten forbokstav) kan brukes om hver av de elleve statene som utgjør euroområdet.

Euroland (stor forbokstav) er en uoffisiell samlebetegnelse på de samme elleve statene som inngår i eurosystemet.

Spørsmål:

Heter det Burma eller Myanmar, burmesisk eller myanmarsk?

Svar:
Bruk burmesisk om språket.

Statsnavnet er valgfritt Burma eller Myanmar, og tilhørende adjektiv er burmesisk og myanmarsk.

Spørsmål:

Er det et godt norsk ord for "outsourcing"?

Svar:
"Utsetting" og "konkurranseutsetting" blir brukt en del. Andre muligheter: "utskilling", "kontraktering", "utkontraktering".

Spørsmål:

Kan dere si noe om idrettsspråket og engelske lånord?

Svar:
Engelske idrettsord blir behandlet på samme måte som andre engelske ord når de blir normert. Ofte i forbindelse med lærebøker i idrett/kroppsøving dukker det opp tilfeller hvor engelske termer blir brukt ganske mye, og da blir det vår oppgave å finne ut om termene kan oversettes til norsk, eller om de kan få et norskere utseende (skriftbilde). Det er ikke alltid så lett, og det gir heller ingen garanti for at de norvagiserte termene blir brukt av språkbrukerne. Det finnes mange eksempler på at norsk og engelsk lever ved siden av hverandre i idrettsspråket, jf. par som skåre/score, feil/foul, dropp/drop (bare dropp er tillatt i rettskrivningen), skvåsj/squash, taime/time, utsider/outsider, hedde (nikke)/heade, finisj/finish, snøbrett/snowboard (bare snøbrett er tillatt), krål/crawl (bare kråle er tillatt i rettskrivningen), sendeplate/skjenebrett/frisbee (frisbee er ikke tillatt i rettskrivningen). Det som ikke er lett, er når vi ikke kan enes eller komme fram til en god norsk term på engelske termer. Et eksempel er lay up i basket, ja det er ikke mange som sier kurvball lenger. En skulle tro at lay up kunne være det samme som et hoppskudd, men det er bare en variant av et hoppskudd, for en hopper tross alt når en skal skyte. Dessuten er ikke "oppleggsskudd" noe alternativ, og da blir det til at en retter seg etter bruken og tillater at de engelske termene brukes. Jamfør også backhand, smash, volley, frisbee. Og det er vel hovedgrunnen til at enkelte engelske former får stå slik som de er, fordi de er innarbeidet, og fordi folk kjenner dem igjen i skrift.

Spørsmål:

Hvordan er det med titler under navn i brev. Skal de ha stor eller liten forbokstav, f.eks.:

Tore Fredriksson
kontreadmiral

Svar:
Det skal være liten forbokstav. Regelen er at når tittelen står etter navnet (på samme linje eller i vertikal oppstilling), skrives den med liten forbokstav.

Spørsmål:

Bør vi skrive "nedlegge barnehagen" eller "legge ned barnehagen"?

Svar:
Spørsmålet gjelder det som kalles fast ("nedlegge") eller løs ("legge ned") sammensetning av verb. Vi har en hel del slike verbpar i norsk med en fast og en løs variant.

I en del tilfeller er det klar betydningsforskjell mellom verbene: "avlegge" – "legge av", "framstille" – "stille fram", "oppdra" – "dra opp", "overdrive" – "drive over" osv. Her svarer gjerne den faste sammensetningen til overført bruk, den løse til det konkrete. Andre ganger er betydningen (bortimot) den samme, men det kan være nyanser eller stilistisk skilnad: "tilbe" – "be til", "oppvarte" – "varte opp", "underskrive" – "skrive under" osv.

Det finnes også verb der variantene har én betydning felles, men skiller lag ved en annen. Et eksempel kan være "framsette" – "sette fram". Begge disse kan brukes om det å presentere noe ("framsette en teori" eller "sette fram en teori"), men bare "sette fram" benyttes om det konkrete ("sette fram ost og smør").

Etter vår mening hører "nedlegge" og "legge ned" til den siste gruppa. De betyr begge "slutte å drive", men bare "legge ned" kan bety "få til å ligge" i konkret forstand. Forskjellen er først og fremst stilistisk, idet "nedlegge" er mer litterært.

Tendensen i norsk har vært mer bruk av løs sammensetning. I noen tilfeller styrkes denne tendensen av at engelsk har et tilsvarende verb. Det kan tenkes at dette også gjelder ved "legge ned" ("shut down").

Spørsmål:

Kan dere si noe om norske ord som brukes i andre språk?

Svar:
Her er noen norske ord som er tatt inn i flere andre språk: "fjord", "quisling", "ski", "slalåm" (gjerne skrevet "slalom" i låntakerspråket). Også "ombudsman" brukes på engelsk, men det skal stamme fra svensk.

Her er noen eldre lånord fra norsk eller dansk i engelsk: "get", "score", "sky", "steak", "they", "window". Når vi ikke kan si så sikkert hva som er dansk, og hva som er norsk, skyldes det at både nordmenn og dansker gjorde seg gjeldende på De britiske øyene i vikingtida og de følgende årene (danskene var sterkest representert), og de snakket bare dialekter av det samme språket (som vi kaller norrønt).

I Storbritannia er det også mange stedsnavn av nordisk opprinnelse, for eksempel slike som ender på "-by": Grimsby, Hornby.

Det finnes også engelske ord som er lånt fra fransk, men som i siste instans stammer fra dansk eller norsk, som fransk en gang har lånt ordet fra. Et eksempel er "equip", som kommer av "skipa" (få i stand, lage til, forberede, jamfør "samskipnad").

Spørsmål:

Hvis det er så at saksofonen er oppkalt etter Adolph Sax, hvorfor skrives ikke ordet med x?

Svar:
Norsk – som mange andre språk – har mange ord som har sin opprinnelse i person- og stedsnavn. For å nevne noen i norsk:

saksofon
fuksia (etter den tyske botanikeren Leonard Fuchs)
nikotin (etter franskmannen Jean Nicot)
giljotin (etter franskmannen Joseph Ignace Guillotin)
silhuett (etter franskmannen Étienne de Silhouette)
makadam (etter skotten J.L. McAdam)
genser (etter øya Guernsey)
sjampanje (av fransk Champagne)
konjakk (av fransk Cognac)

Når ord utafra tas opp i norsk, er det en fordel om de tilpasses våre regler for forholdet mellom skrift og tale. Bokstavrekkefølgen ks er det som passer best hos oss til å gjengi lydrekkefølgen ks.

Skrivemåten "saksofon" har lang tradisjon bak seg i norsk (jamfør også kortvarianten "saks"), og det er ikke noen grunn til å endre den til "saxofon" (eller "saxophone" for den saks skyld).

Spørsmål:

Hvorfor skal det engelske "fax" skrives "faks" på norsk?

Svar:
Det er en utbredt oppfatning i vide kretser at det som gjelder i engelsk, er det korrekte og det som andre språk skal rette seg etter.

"Faks" er et kortord for "faksimile", og det som ligger bak, er latin "facere" (gjøre) og "simile" (liknende). I fransk og italiensk er dette opphavet fortsatt svært tydelig med skrivemåtene "fac-similé" og "facsìmile". I norsk er c-en bytta ut med k, i samsvar med det vanlige forholdet at lydsambandet ks også skrives ks. Her er det altså ikke noen opprinnelig x der norsk skiller seg ut fra alle andre språk ved å skrive ks.

Spørsmål:

Hva mener Språkrådet om uttalen databAse, altså med trykk på tredje stavelse?

Svar:
Uttalen databAse er nok temmelig utbredt, men det er neppe noen tvil om at det korrekte ut ifra det norske språksystemet er dAtabase. Jf. at ingen ville finne på å si flåtebAse, flybAse, militærbAse.

Spørsmål:

Skriver man navn på avdelinger med store eller små forbokstaver?

Bør vi f.eks. skrive "Avdeling for samfunnsfag"?

Svar:
Stor forbokstav bør bare brukes til å merke ut egennavn. Det finnes imidlertid en stor "gråsone" av etater, institusjoner, avdelinger, kontorer osv. der man kan komme i tvil om betegnelsen er egennavn eller ikke.

Når en avdeling ved en institusjon er av en viss størrelse, har egne bygninger, flere ansatte og eget brevpapir og kanskje har fått delegert makt og myndighet, er det rimeligere å betrakte betegnelsen som et navn enn om avdelingen bare har underordnet status eller er en funksjon blant flere som institusjonen har.

Har en høyskole noe som heter Avdeling for samfunnsfag, oppfyller nok denne avdelingen de kriteriene som er nevnt, slik at det vil være riktig å bruke stor A her.

Finn-Erik Vinje advarer i heftet Skriveregler mot å bruke stor bokstav i slike betegnelser sjøl om det i miljøene på arbeidsplassen skulle være vanlig å oppfatte dem som egennavn. Han sier at liten forbokstav bør brukes når stor bokstav ikke trengs for tydelighets skyld. Dette er et prinsipp Norsk språkråd støtter. Men den utbredte tendensen til å fristille underordnede ledd og bygge ut lokale organer har gjort at flere institusjoner nå har fått egne navn, som bør ha stor forbokstav. Derfor bør Vinjes råd suppleres slik vi her har gjort.

Spørsmål:

Jeg trenger noen konkrete grunner til hvorfor det er viktig å verne om språket, og måter det kan gjøres på.

Svar:
Å verne om språket kan strengt tatt både bety å passe på at folk kan skrive riktig og godt norsk, og å passe på at norsk blir brukt, slik at det ikke mister anseelse eller dør ut.

En grunn til at det er viktig at folk skriver riktig og godt norsk, er at de kommuniserer bedre, slik at den ene lett kan lese det den andre skriver. En annen grunn er at det gir språket anseelse og status at folk skriver godt og riktig, fordi de dermed behandler det med respekt.

En grunn til å passe på at norsk faktisk blir brukt, er at så mye som mulig da blir tilgjengelig for flest mulig. Det man kan lese eller høre om på morsmålet, forstår man mye bedre enn det man tilegner seg på et fremmedspråk. Slik vil det være for de fleste, og derfor dreier dette seg om demokrati. En annen grunn er at mange bevisst eller ubevisst knytter sin identitet til språket, slik at det gir kulturell trygghet å se at ens morsmål fungerer godt i samfunnet. En tredje grunn er at jo flere språk som lever og brukes, desto større språklig mangfold er det i verden.

Hvordan kan man verne om språket?

Det viktigste for den enkelte er vel å bruke det og å behandle det med respekt. Det betyr for eksempel at man velger norsk der det ikke er noen grunn til å bruke engelsk, og det betyr at man gjør seg flid når man skriver, slik at andre ser for et godt instrument norsk er. For journalister og andre som skriver offentlig, gjelder egentlig det samme, men forskjellen er at de har større innflytelse fordi flere leser det de skriver. Vitenskapsfolk og næringsdrivende kan sørge for å bruke norsk mest mulig og i alle fall der det er naturlig. Myndighetene kan sørge for et godt skole- og utdanningssystem, for at det finnes støtteordninger for litteratur og presse, og for at det er klare og hensiktsmessige regler for rettskrivning osv.

Spørsmål:

Finnes det et godt norsk ord for "multitasking"? Det vil si et to eller flere oppgaver kan utføres samtidig på en datamaskin.

Svar:
"Fleroppgavekjøring" er vanlig på norsk.

Spørsmål:

Finnes det et norsk ord for "docking station"?

Svar:
"Dokk" er ganske bra etablert.

Spørsmål:

Finnes det en "korrekt" erstatning for de særegne norske bokstavene æ, ø og å i internasjonal sammenheng? Jeg tenker da spesielt i forbindelse med navn i e-postadresser.

Svar:
Det fins ikke noe offisielt vedtatt for dette.

Gjennom praksis har det etablert seg en standard der de tre bokstavene omgjøres slik:

æ > a f.eks. Næs > Nas
ø > o f.eks. Løland > Loland
å > a f.eks. Ås > As

Noen institusjoner, f.eks. Universitetet i Bergen, har fastsatt dette for sine ansatte.

Spørsmål:

Kan man bruke "webdesign" på norsk, eller finnes det et norsk synonym?

Svar:
"Webdesign" blir brukt på norsk, men er importert direkte fra engelsk, der det skrives enten "web design" eller "webdesign" eller "web page design".

I stedet for "design" kan en på norsk ofte bruke "formgivning" ("formgiing"/"formgiving") eller "utforming". (I noen tilfeller svarer "design" til "konstruksjon".)

Verbet "designe" kan erstattes med "utforme", "formgi" eller (i den andre hovedbetydningen) "konstruere". I stedet for å skrive "designe websider" kan en med fordel skrive "lage nettsider". "Nettside" blir brukt med samme betydning som "webside" og "vevside".

I stedet for "webdesign" kan en bruke "utforming av nettsider".

Spørsmål:

Kan de seie litt om skarre-r-en og korleis han spreier seg?

Svar:
Det er eit faktum at skarre-r-en har spreidd seg dette hundreåret slik at denne lyden er brukt i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. På Austlandet ser det ikkje ut til at skarre-r har fått innpass i det heile, grensa ligg fast ved Risør. Derimot spreier lyden seg oppover Setesdalen, i Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er spådd at Aust- og Vest-Agder og Rogaland blir reine skarrefylke, og at skarringa vil spreie seg i Hordaland og Sogn og Fjordane, mens det er tvilsamt om ho vil nå til dei inste og nordlegaste områda med det første. Utviklinga har skjedd etter eit "hoppe-mønster" – at lyden først hoppar til sentrale stader før han spreier seg utover bygdene. (Kjelde: m.a. ein artikkel av Arne Kjell Foldvik ved Universitetet i Trondheim i Norsk lingvistisk tidsskrift 1988.)

Spørsmål:

Kva ord blei norvagiserte i 1996?

Svar:
Engelske ord som ein kan skrive på norsk no (nokre har berre ei form, dei fleste kan skrivast anten på engelsk eller norsk; nokre ord, som desennium, har vi ikkje fått direkte frå engelsk):

breikdans
desennium el. decennium
ensyklopedi el. encyklopedi (og nokre andre liknande ord)
enterteinar el. entertainer
fait, faite, faitar el. fight, fighte, fighter
feide, feiding, feidar el. fade, fading, fader
finisj el. finish
gaid, gaide el. guide
hedde, hedding el. heade, heading (i fotball)
hipp – hipt – hippe
innputt el. input
innsidar el. insider
insentiv el. incentiv
insest el. incest
insitament el. incitament
kaps – kapsen – kaps(ar) – kapsane
keitering el. catering
ketsjup el. ketchup
kikk el. kick
klinsj, klinsje el. clinch, clinche
konteinar el. container
overhedd el. overhead el. overheadprojektor
pins – pinsen – pins(ar) – pinsane
polisj el. polish
promosjon
pønk, pønkar el. punk, punker
rafte
rapp, rappe (musikk)
resetje [resette] (dvs. nullstille)
seif el. safe (subst., adj. og adv.) seife el. safe (verb)
sjampanje el. champagne (fransk ord!)
sjarter, sjartre el. charter, chartre
sjåk el. choke, sjåke el. choke
skript el. script
skup el. scoop
skvåsj el. squash
snaksy
streit, streite el. straight, straight
sørvis el. service
taime el. time (verb)
tilte
utputt el. output
utsidar el. outsider
feedback og playback skal bøyast som vanlege hankjønnsord, ikkje med -s i fleirtal
(Kjelder: Språknytt 3/96 og årsmeldinga for Språkrådet for 1995.)

Spørsmål:

Hvordan skrives web i bestemt form?

Svar:
Det er fastsatt valgfri skrivemåte web, weben eller vebb, vebben. Som verb blir det webbe eller vebbe.

Spørsmål:

Hvorfor skal "Internett" skrives med stor "I", og hvorfor to t-er?

Er det tillatt å fornorske egennavn?

Svar:
Internett betraktes som et egennavn fordi det dreier seg om et internasjonalt fenomen som det bare er ett eksemplar av.

Når mange tenker på Internett som et medium, er det nok fordi de ikke er klar over at det fins mange andre datanett, som også har egne navn. Det var lettere å skjønne dette tidlig i 1990-årene, før Internett eksploderte. Da var f.eks. BITNET og FidoNet synlige alternativ til Internett.

To t-er til slutt fordi det er den norske skrivemåten av ordet nett. Ingen juridisk person eier Internett. Dermed kan heller ikke noen person eller organisasjon gjøre krav på internasjonal råderett over navnet.

Ja, egennavn kan fornorskes, jamfør f.eks. norsk Stillehavet kontra engelsk Pacific Ocean, fransk OTAN (l'Organisation du Traité de l'Atlantique Nord) kontra norsk og engelsk NATO (North Atlantic Treaty Organization).

Spørsmål:

Skal det være mellomrom før prikkene når man avslutter en setning med tre prikker?

Svar:
Hvis man bryter av en setning mellom to ord, skal det være mellomrom før de tre prikkene: "Vi får vel bare vente og se ..."

Hvis man bryter av et ord, skal det ikke være mellomrom: "Kom hit, for f..." Det spiller ingen rolle om de tre prikkene avslutter setningen eller ikke.

Spørsmål:

Kan ein skrive t.d. "Østensjøvannet" i ein nynorsktekst?

Svar:
Stadnamn skal ha berre ei skriftform i offentleg bruk. Du kan difor trygt skriva "Østensjøvannet" på nynorsk. Godkjende skrivemåtar finst i Sentralt stadnamnregister ved Statens kartverk.

Spørsmål:

Heter det "er blitt" eller "har blitt"?

Svar:
Tradisjonelt har det vært ansett som korrekt å bruke være som hjelpeverb ved bevegelsesverb. Nå godtas også ha. En kan altså velge mellom "er blitt" og "har blitt".

Det kan også være en nyanseforskjell mellom uttrykksmåtene. Bruker en "har blitt", legger en mer vekt på handlingen enn dersom en bruker "er blitt" med større vekt på resultatet av handlingen.

Spørsmål:

Hvordan blir sammensetninger med egennavn, f.eks. når det gjelder legemiddelet Meronem?

Svar:
Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslogutt el. Oslo-gutt.

Stor bokstav og bindestrek (typen Oslo-gutt) er det vanlige når sammensetningen har et tilfeldig preg og forleddet tydelig har beholdt sin forbindelse med egennavnet. Derfor anbefaler vi denne skrivemåten i forbindelse med navn på legemidler (Meronem-behandling osv.).

Spørsmål:

Skal det være stor forbokstav etter kolon?

Svar:
Om det som står etter kolon, er en fullstendig setning, skal det normalt være stor forbokstav, ellers ikke.

Spørsmål:

Finnes det et godt norsk ord for "online shopping"?

Svar:
Ja. "Netthandel" er godt innarbeidet.

Spørsmål:

Hvordan skal man skrive beløp, med eller uten komma og strek ("kr 670,–" eller "kr 670")?

Svar:
Det er valgfritt. Merk at en eventuell strek er tankestrek, ikke bindestrek.

Spørsmål:

Hva heter case sensitive på norsk?

Svar:
I dataprogram bruker en "skill mellom store og små (bokstaver)".

Spørsmål:

Hvor mange snakker nynorsk?

Svar:
Så å si ingen "snakker" nynorsk. Vi må skille mellom talemål og skriftspråk. Det norske talemålet består av mange dialekter: bergensk, nordnorsk, østlandsk osv. Derimot har vi to skriftformer: nynorsk og bokmål.

En sosialøkonom regnet ut at det i 1985 var 850 000 av innbyggerne som hadde hatt nynorsk som opplæringsmål eller hovedmål i skolen. Ut fra en gallupundersøkelse i 1995 kan en regne med rundt en halv million nynorskbrukere over 15 år, svært rundt regnet.

Spørsmål:

Hva er forskjellen på "overfor" og "ovenfor"?

Svar:
"Ovenfor" betyr "høyere oppe (enn noe annet)". "Overfor" betyr "midt imot" eller "vis-à-vis".

Spørsmål:

Hvordan skal datoer skrives på norsk?

Svar:
En kan skrive enten 01.02. eller 1.2. Videre kan en skrive 01.02.99, men i løpende tekst er det vanligere å skrive 1. februar (19)99, ev. 1.2.(19)99.

Rekkefølgen er altså fastsatt til dato-måned-år.

Det skal ikke brukes bindestrek, skråstrek eller romertall ved datering.

I tabeller kan en bruke 6-sifra oppstillinger: 040895, 140266, 191099.

Norges Standardiseringsforbund har sluttet seg til den internasjonale standarden med den omvendte rekkefølgen av den tradisjonelle norske, dvs. at de skriver f.eks. 2000-12-24 der det vanlige er 24.12.2000. Men det er Norsk språkråd som fastsetter hva som er gjeldende offisiell norsk rettskriving når det gjelder datoskriving.

Spørsmål:

Bør man bruke "da" eller "når" i historisk presens?

Svar:
Språkrådets syn er at det i historisk presens skal brukes "da" i de tilfellene der en ville ha brukt "da" om det hadde vært brukt fortid.

Tendensen i dagens norsk er utstrakt bruk av "når" der en tradisjonelt har krevd "da".

Spørsmål:

Kva tyder "eplekjekk", kor gammalt er ordet, og kva kjem det av?

Svar:
Ordet tyder noko i nærleiken av: bråkjekk, overlegen, kjapp i kjeften, tøff i trynet.

Kor gammalt ordet er, veit vi ikkje. Det vart populært og tok til å dukke opp i avisene i andre halvdel av 1990-åra. Me har belegg frå mars 97 av.

Det kjem kanskje frå svensk. Det svenske ordet som kan vere modellen for "eplekjekk", er äppelhurtig – eit nyord i svensk, dvs. frå 1950-åra. Ordet står oppført i den svenske nyordboka med forklaringa "vard. hurtfrisk, överdrivet sund o.käck. 1950-t".

Spørsmål:

Hva betyr "neste mandag"?

Svar:
Betydningen av ordet "neste" er et gjengangerspørsmål hos oss. Det kan bety "førstkommende" eller "den/det som følger etter førstkommende". Særlig dersom "førstkommende" er "like rundt hjørnet", vil "neste" få betydningen "den etter førstkommende".

Sagt f.eks. på en lørdag eller søndag vil f.eks. "neste mandag" temmelig klart få betydningen "mandagen etter den førstkommende".

De gjentatte spørsmåla om "neste" viser at mange ofte er i villrede. Vi tilrår derfor at det brukes andre ord i tvilstilfeller.

Spørsmål:

Kan en bruke betegnelsen 1.5 for en og en halv, eller må det stå 1,5?

I en matematisk formel, kopiert ut fra et dataprogram, vil punktum være standard.

Svar:
Det skal være desimalkomma, altså 1,5.

Hvis du gjengir noe av et dataprogram med skrivemåten 1.5 (desimalpunktum), må det tydelig markeres som et sitat.

Spørsmål:

Kan en skrive 10000, eller må det være 10 000?

Er det ulike regler for tekst og formler?

Svar:
Det normale er 10 000, enten det er i løpende tekst eller i matematiske oppstillinger. Det finnes ett unntak, og det er i regneark o.l. der maskinen ikke kan regne riktig hvis tallet står med mellomrom.

Ved firesifrede tall er det valgfritt med mellomrom eller ikke: 1000 eller 1 000.

Spørsmål:

Hvorfor blir Oslo kalt Tigerstaden?

Svar:
I forbindelse med byjubileet har det vært mye diskusjon om dette, men i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon står det:

"tigerstaden, ofte brukt betegnelse om Oslo som den farlige og ubarmhjertige storby. Navnet kan føres tilbake til Bjørnsons dikt 'Sidste Sang' (1870)"

Spørsmål:

Hvordan skriver man navn som "von Hanno", "van Gogh" og "de Saussure" i begynnelsen av en setning?

Svar:
Du skal bruke stor forbokstav i begynnelsen av en setning: "Von Hanno" osv.

Spørsmål:

Skal "jorda", "sola" og "månen" skrives med stor eller liten forbokstav?

Svar:
De skal skrives med liten forbokstav.

Spørsmål:

Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi?

Svar:
Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen "La dolce vita" fra 1960.

Paparazzi er italiensk flertallsform. Den norske er paparazzoer. Et hendig norsk ord er "snikfotograf".

Spørsmål:

Skal det være mellomrom foran spørsmåls- og utropstegn på norsk?

Svar:
Nei, det skal ikke være mellomrom.

Spørsmål:

Heter det "sjefskonsulent" eller "sjefkonsulent"?

Svar:
Det heter "sjefkonsulent" dersom betydningen er den fremste av konsulentene, jamfør sjefredaktør. Dersom det skulle være en konsulent for sjefene, blir det "sjefskonsulent".

Spørsmål:

Hva ligger i ordet "innen"?

Omfatter "innen torsdag" også torsdag, eller går grensa natt til torsdag kl. 00.00?

Svar:
Ordet "innen" kan tolkes forskjellig i diverse tilfeller.

Vi tilrår derfor å bruke andre uttrykksmåter. Dersom noe skal gjøres før år 2003 – dvs. det skal være gjort seinest 31. desember 2002 – kan en bruke formuleringa "før 2003", eller en kan si "i løpet av 2002".

Spørsmål:

Skal det være akutt aksent i flertallsformen av ord som ender på é i ubunden form entall, f.eks. idé, kafé?

Heter det ideen eller idéen, kafeen eller kaféen?

Svar:
Det er nå valgfritt.

Spørsmål:

Hvordan skriver man kombinasjonen "å + ikke"?

"Det var best ikke å gå" eller "Det var best å ikke gå"?

Svar:
Ofte kan begge formuleringene "ikke å" og "å ikke" brukes. Det gjelder f.eks. eksemplet ovenfor. Men i noen tilfeller blir det betydningsforskjell.

Hun lovte å ikke komme (hun gav et løfte om å ikke komme).
Hun lovte ikke å komme (hun gav ikke noe løfte, men holdt muligheten for å komme åpen).

Spørsmål:

Hva er imperativ (bydeform) av ord som "levere"? Skal imperativ skrives "lever" eller "levér"?

Svar:
Det skal ikke være aksent.

Spørsmål:

Stemmer det at en nå skal bruke bare ett mellomrom etter punktum?

I min utgave av Skriveregler (Aschehoug 1980) står det at det skal være to.

Svar:
Ifølge den nye standarden for kontordokumenter som kom for en del år siden (1982), skal det være bare ett breddesteg etter punktum.

De viktigste reglene står blant annet i "Norm for kontordokumenter".

Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. I fjerdeutgaven (1984) forordnes ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven blei gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983.

Spørsmål:

Hvilken form har ordet "millennium" i sammensetninger?

Svar:
Språkrådet har vedtatt "millennium-" som eneform: "millenniumskifte". En valgte å følge mønsteret vi har i "atriumhus", og ikke som i f.eks. "studielån".

Vedtaket gjaldt bare "millennium-". Det er ingen endringer for orda med fastsatt skifte "...ium" > "...ie" i sammensetninger.

Spørsmål:

Er det lov til å bruke uttrykket "å ha tenkt til noe" i skrift?

Svar:
Uttrykksmåten "... tenkt til ..." er brukt en del. Språkrådet tilrår likevel at en holder seg til det tradisjonelle med konstruksjoner uten "til":

Jeg har tenkt å lese litt nå.
Jeg har tenkt på det.
Jeg har tenkt det, men ikke sagt det.

Spørsmål:

Hvordan skrives klokkeslett?

Svar:
Når det gjelder hele timer, bruker vi tallene fra 0 til 24: kl. 9, kl. 14.

Skal vi ha med minutt-tallet, kan vi bruke fire siffer uten punktum: kl. 0905, kl. 1400, kl. 2105. Alternativt kan vi bruke punktum: kl. 09.05, kl. 14.00, kl. 21.05. Dersom vi bruker punktum, kan nullen foran timetallet sløyfes: kl. 9.05.

Skal klokkeslettet oppgis helt nøyaktig med både minutter, sekunder og tidels sekunder, setter vi punktum mellom time og minutt, og mellom minutt og sekund – og komma foran ev. tidels sekund: kl. 14.05.02,3.

Spørsmål:

Finnes det generelle regler for når sammensatte ord skal ha binde-s?

Svar:
Svært ofte er det ikke fastsatt hvordan sammensatte ord skal se ut i sammensetningsfugen (stedet hvor forledd og etterledd møtes), om det skal være en binde-s, binde-e eller ikke noe der (gjerne kalt "nullbinding"). I prinsippet er det da valgfri skrivemåte.

Visse tendenser (som slett ikke gir faste regler) kan noen ganger være til hjelp.

En binde-s kommer ofte inn ved sammensatt forledd:

vin + flaske > vinflaske
men: brennevin + flaske > brennevinsflaske

En binde-e faller gjerne bort ved sammensatt forledd:

sild + fiske > sildefiske
men: vårsild + fiske > vårsildfiske

Visse endinger, f.eks. -sjon og -tet, krever binde-s. Jamfør f.eks. stasjonsmester og universitetsbygning.

Spørsmål:

Finnes det et greit norsk ord for "layout"?

Svar:
"Layout" er så innarbeidd i norsk at det er vanskelig å skifte det ut.

Men en del bruker "bladbunad" i stedet, trolig mest på nynorsk.

Anglisismeordboka (av Graedler og Johansson) fører opp disse ordene: uttegning, utforming, "bladbunad", plassering av tekst og bildestoff i trykksak; arbeidstegning, skisse til avis- og bokside.

"Utforming" og "bladbunad" er nok de ordene i denne lista som dekker best. "Uttegning" er ikke helt synonymt med "layout". I en del tilfeller kan det brukes i stedet for "layout", men ikke i alle. En kan si at et blad har god layout, men en kan ikke si at det har god uttegning. "Uttegning" er en skisse til fordeling av stoffet på sidene, som regel innenfor visse fastelagte layoutrammer, en mal.

Ellers kan "formgivning" eller "grafisk form" brukes.

Magne Rommetveits Med andre ord (som bl.a. har norske ord for engelske lånord) fører opp: arbeidsteikning, utteikning, utforming; bladbunad, grafisk formgjeving, plassering, sidebrekking, trykk(side)\utkast (trykkskisse).

Utforming; bladbunad, grafisk formgivning er nok de ordene i denne lista som dekker best, dvs. som i flest sammenhenger kan brukes som alternativ til "layout".

Vi kan også gjerne bruke "grafisk form", "grafisk utforming" og "layout", f.eks.:

"Syn og Segn har god grafisk form"
"Den grafiske utformingen er bra"
"Tidsskriftet er i layoutfasen"
"Uttegningen er en del av layoutfasen"

Spørsmål:

Skriver vi "gjenåpnede" eller "gjenåpnete"?

Svar:
Du kan velge om du vil la partisippene på -et få -ede eller -ete i bøyd form: gjenåpnede el. gjenåpnete, savnede el. savnete, strikkede el. strikkete osv. (Men du bør være konsekvent.)

Slik bøyning av partisipper på -et ble vedtatt i 1981. Da fikk disse partisippene samme bøyning som sammensatte adjektiver av typen encellet, tovinget, rødhåret, som hadde valgfritt -ede eller -ete i bøyd form.

Spørsmål:

Kan man skrive "spørre et spørsmål"?

Svar:
"Spørre spørsmål" er blitt forholdsvis vanlig, men vi tilrår "stille spørsmål".

Det er litt vekslende om samme rot kan brukes i både verb og substantiv. Jamfør:

avgi et løfte (ikke "love et løfte")
synge en sang, grave ei grav
leve et lykkelig liv
sove de uskyldiges søvn

Spørsmål:

Heter det "Jeg er større enn deg" eller "Jeg er større enn du"?

Svar:
Tidligere grammatikk forlangte at 2. sammenlikningsledd skulle ha samme kasus som 1. Det som lå bak, var jamføring med sammenlikningssetninger: Jeg er større enn hva du er.

Nå brukes sammenlikningskonjunksjonene "som" og "enn" på linje med preposisjoner, og "jeg er større enn deg" er godtatt fullt ut (på linje med "jeg er større enn du", som omtrent ikke brukes).

Spørsmål:

Kan man si "bakdel" i betydningen ulempe?

Svar:
Ja, det er godtatt både i skrift og tale.

Spørsmål:

Kan lover skrives med stor bokstav, for eksempel Kjøpsloven, Straffeloven?

Eller skal de alltid skrives med liten bokstav?

Svar:
Lovtitler skal skrives med liten forbokstav, altså kjøpsloven, straffeloven. Det eneste unntaket er Grunnloven, som skal skrives med stor forbokstav. For å skille en lovtittel ut fra vanlig tekst kan man kursivere tittelen.

Spørsmål:

Bør det hete "Skansentunnelen" eller "Skansetunnelen", bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?

Svar:
Bruk helst den ubestemte formen.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen får vi da Skansetunnelen, Skansebakken o.l. Andre eksempler: Sandviken – Sandviksveien, Holmenkollen – Holmenkollbakken, Majorstua – Majorstuveien, Vålerenga – Vålerengtunnelen, Gardermoen – Gardermobanen.

Når det for eksempel heter Sinsen – Sinsenkrysset, Skøyen – Skøyenveien, har det å gjøre med at Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin og altså ikke substantiver i bestemt form.

Spørsmål:

Heter det 1,1 milliarder eller 1,1 milliard?

Hva med 1,2 milliard(er)?

Svar:
Det heter 1,1 milliarder, og det heter 1,2 milliarder. Regelen sier at det skal være flertall etter desimaluttrykk. I tillegg kan det hete 1,1 milliard. Dette unntaket gjelder desimalen 1.

Spørsmål:

Er korrekt skrivemåte 200°C eller 200 °C?

Skal man ha mellomrom mellom tallet og gradsymbolet eller ikke?

Svar:
Det kan skrives slik:

200º eller 200 ºC

Dersom C-en er med, skal det altså være et mellomrom etter tallet.

Spørsmål:

Kan ein skrive Norge på nynorsk?

Svar:
Nei, berre Noreg. Eit framlegg frå Norsk språkråd i 1996 om at Norge skulle vere tillate som sideform (klammeform), vart ikkje godkjent av departementet.

Spørsmål:

Hva er forskjellen på "lengre" og "lenger"?

Svar:
Regelen er: "Lengre" er komparativ av adjektivet "lang", mens "lenger" er komparativ av adverbet "lenge" og av intetkjønnsformen "langt" i adverbial funksjon.

Noen eksempler:

Vi hadde en lengre samtale (komp. av "lang").
Samtalen varte lenger enn første gangen (komp. av "lenge").
Avstanden var lengre enn de hadde trodd (komp. av "lang"), så de kom ikke lenger den dagen (komp. av "langt").
De hoppet langt, men begge hadde hoppet lenger før.
Dette var et lengre hopp enn ved forrige forsøk. (Merk at i det siste eksemplet er "lengre" komparativ av "langt (hopp)", men her har ikke "langt" adverbial funksjon, men attributiv (dvs. at det er et adjektiv som står til et substantiv), og derfor skal det være "lengre".

Spørsmål:

Hva kalles voice mail på norsk?

Svar:
Vi anbefaler talepost.

Spørsmål:

Hvordan forkortes riksvei og fylkesvei?

Svar:
Forkortelsene er rv. og fv.

Spørsmål:

Hva er riktig: "Karibien" eller "Karibia"?

Svar:
Den offisielt godkjente formen er Karibia, etter mønster av Belgia, Italia, Spania osv.

Spørsmål:

Hvilke regler gjelder for stor eller liten bokstav på oster, viner o.l., for eksempel Gruyère, Roquefort, Gouda, Calvados, Tabascosaus.

Svar:
Det skal vanligvis være liten forbokstav i slike betegnelser. Det heter: gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko. Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter.

Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special.

Et par eksempler kan illustrere dette: Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream.

Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.

Spørsmål:

Hva kalles "reverse engineering" på norsk?

Svar:
Microsoft Norge bruker "omvendt utvikling" for "reverse engineering", og det uttrykket har også vært benyttet av andre. Det er mulig at dette først og fremst er i juridiske sammenhenger, mens begrepet også har et teknisk bruksområde (i programmering o.l.). Det skulle imidlertid ikke være noe i veien for å bruke "omvendt utvikling" også om det tekniske. 

Spørsmål:

Hvorfor må @ kalles krøllalfa, hvorfor ikke kalle tegnet "ved"?

Svar:
Språkrådet har vedtatt at tegnet @ skal kalles "krøllalfa". Ordet "krøllalfa" har vi i første rekke bruk for når det skal gis muntlig beskjed om e-postadresser, f.eks. i telefonsamtaler. Da er det viktig å sondre mellom bokstaver og andre tegn, slik at det som skal skrives, blir skrevet rett.

Ved å bruke ord som komma, punktum, krøllallfa osv. blir det gjort tydelig at det skal skrives tegn, ikke bokstaver. Jamfør en opplesing som

ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno

som gir

ole.olsen@ruskogrask.no

Ved å skifte ut "krøllalfa" med "ved" (eller en annen preposisjon) blir det ikke gitt beskjed om at det som skal skrives, ikke er bokstavrekkefølgen "ved", men et eget tegn.

Spørsmål:

Er eg, etter loven, som høgskulelektor i norsk, pålagd å bruke læreboknormalen i alle skriv til studentane og i det eg skriv på tavla?

Svar:
I undervisningsverksemd gjeld mållova berre for den administrative delen av verksemda. Det du skriv på tavla, må reknast som del av undervisningsverksemda. Når det gjeld skriv til studentane, er det vanskelegare. Du bør vurdere sjølv om skriva er å sjå på som del av undervisningsverksemda eller del av den administrative delen av verksemda. I Gramstad og Lilleholts kommentarutgåve til lova (Universitetsforlaget 1983) heiter det:

"Avgrensinga av den administrative delen av verksemda er ikkje klår. Det går heller ikkje fram av førearbeida om lovgjevaren har tenkt gjennom spørsmålet.

Det må vera administrasjon når lærestaden skriv brev til elevar, studentar eller andre. Likeins må alle kunngjeringar, lysingar og oppslag vera administrasjon, anten det no gjeld ledige stillingar, fristar eller opplysningar om undervisninga. [...]

Oppgåvegjeving som ikkje er ledd i eksamen, synest falle utafor den administrative delen av verksemda. Det same gjeld skriftleg tilfang som blir delt ut i undervisninga, og for lærebøker."

Elles kan eg nemne at studieplanar, fagplanar og eksamensoppgåver kjem inn under mållova, og skal dermed følgje læreboknormalen. For eksamensoppgåver finst det ei eiga forskrift.

Spørsmål:

Hvordan behandler vi fremmedord i Norge, særlig når det gjelder dataterminologi?

Kan dere gi meg noen eksempler på ord?

Svar:
Når det kommer ord inn i norsk fra andre språk, forsøker man enten å norvagisere dem (det vil si at skrivemåten fornorskes) eller å erstatte dem med norske ord (avløserord). Eksempler på det første er "boikott" (for "boycott"), "logg" (for "log"), "sjampo" (for "shampoo") og "skanner" (for "scanner"). Eksempler på det siste er "datamaskin" (for "computer"), "nettleser" (for "browser"), "strikkhopping" (for "bungy-jumping") og "tilbakemelding" (for "feedback"). Dette gjelder både for norsk generelt og for dataspråk.

Likevel blir mange importerte ord stående mer eller mindre som de er, altså uten norvagisering, i kortere eller lengre tid. Noen eksempler: "ecstasy", "image", "jamboree", "rock".

Det er ikke så godt å si hva som er vanligst, norvagisering eller avløserord, men sammenliknet med islendingene godtar vi langt flere importord, i norvagisert eller ikke-norvagisert form.

Disse prosessene skjer til dels spontant og ustyrt, men Språkrådet prøver å spille en aktiv rolle i dette og anvender begge de to måtene for å tilpasse det importerte uttrykket til norsk.

Du finner mer informasjon om emnet på nettsidene våre.

Spørsmål:

Heter det "50 års jubileet" eller "50-årsjubileet"?

Svar:
Det heter "50-årsjubileet" eller "femtiårsjubileet".

Spørsmål:

Kan dere forklare meg opprinnelsen av uttrykket "gitt" og hvordan det brukes?

Svar:
Opphavet til ordet "gitt" er substantivet "gutt". Det er det antakelig de færreste som er klar over, for det er kurant å si til en person av hunkjønn: Gi deg du da, gitt.

"Gitt" brukes mye mindre nå enn før. Ordet kan bare brukes i slutten av et utsagn, som et løst tilknyttet vedheng. "Gitt" har i praksis ingen selvstendig betydning, og det er nok grunnen til at det nesten har forsvunnet uten at noe annet ord har erstattet det. Men "gitt" kan brukes til å forsterke det utsagnet som det er et vedheng til, f.eks. "Fin sykkel, gitt."

Å bruke "gitt" er et typisk talespråksfenomen. At ordet opprinnelig betydde "gutt", er kanskje grunnen til at det ble mye hyppigere brukt av gutter enn av jenter.

Spørsmål:

Hva er riktig å si: "å evakuere sykehuset" eller "å evakuere pasientene på sykehuset".

Svar:
Ifølge ordbøkene er begge deler like riktig. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget 1998) er "evakuere" oppført slik:

"1 fjerne tropper el. sivilbefolkning fra et sted: syke og sårede ble evakuert 2 reise fra katastrofe- el. krigsrammet område: i april 1940 var det mange som evakuerte; byen, bygningen ble evakuert, dvs. ryddet, tømt for folk"

Spørsmål:

Hvor ble det av samnorsken, og hva med styresmaktenes rolle i dette spørsmålet opp gjennom tidene?

Hvilken holdninger har Språkrådet hatt til spørsmålet?

Svar:
I lov av 18. juni 1971 om Norsk språkråd het det i bokstav b i § 1:

"Norsk språkråd skal [...] følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen [...]."

Styresmaktenes holdning til forholdet mellom de to målformene har altså vært at det skal arbeides ut fra en tilnærmingslinje. På dette grunnlaget har Språkrådet f.eks. prøvd å få til felles løsninger for bokmål og nynorsk når det gjelder tilpassing av utenlandsk ordmateriale, i terminologispørsmål og generelt ved å ta hensyn til begge målformene i rettskrivingssaker.

I de seinere åra er tilnærmingslinja blitt svekka. I "St.meld. nr. 13 (1997–98) Målbruk i offentleg teneste" heter det:

"Regjeringa har som utgangspunkt å leggja tilhøva til rette for ei god utvikling for nynorsk skriftspråk. Den tilnærmingslinja mellom bokmål og nynorsk som tidlegare stod sentralt i offisiell norsk språkpolitikk, framstår i dag i praksis som mindre aktuell. Det synest å vere etter måten brei politisk aksept for at vi i dag har to offisielle norske språkformer, og at dette vil vere ein relativt varig situasjon."

I 2002 vedtok Stortinget etter initiativ fra regjeringen å oppheve den såkalte tilnærmingsparagrafen, dvs. bokstav b i § 1 i lov om Norsk språkråd. Denne lovendringa gjorde slutt på tilnærmingslinja i offisiell norsk språkpolitikk.

Språkrådet ble etablert som ny institusjon fra 1. januar 2005 og avløste da det tidligere Norsk språkråd. I de nye vedtektene som departementet fastsatte 25. april 2006, heter det i § 1:

"Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål og skal særleg arbeida med å styrkja det norske språkets status i notid og framtid og å forvalta dei to offisielle norske språknormene. Språkstyrkingsarbeidet omfattar både norsk språk generelt og den nynorske målforma spesielt."

Stoff om samnorsken er ellers å finne i bladet "Språklig samling" (organet for Landslaget for språklig samling).

Spørsmål:

Heter det "varetektsfengslet for to uker eller "varetektsfengslet i to uker"?

Svar:
Formuleringer som "varetektsfengslet for fire uker" og "utestengt for fire uker" kan vi oppfatte som forkortede varianter av "... for et tidsrom av ...". Vi har mange parallelle vendinger til dette på norsk: "din for evig", "leie hus for sommeren", "det stod i Aftenposten for 4. januar", "venner for livet" osv. – felles for dem er at "for" her er "brukt til å tilknytte et ledd som angir hvad noget er bestemt til ell. beregnet på", for å sitere Norsk Riksmålsordbok, bind 1 (Oslo 1937).

Sier man "varetektsfengslet i fire uker" og "utestengt i fire uker", angir man derimot bare tidsrommet, rett og slett, jamfør formuleringer som "han har bodd i Bergen i åtte år", "hun skal være i Trondheim i hele mai". "I" er en vanlig preposisjon til slik bruk.

Begge preposisjonene er altså greie, og det er ikke tale om et enten – eller, men om et både – og, med en ørliten nyanseforskjell. Kanskje virker "for" noe mer teknisk enn "i" i de eksemplene du nevner, fordi det er tale om tidsrom som noen har fastsatt på forhånd ved vedtak.

Spørsmål:

Hvor mange ord er det i norsk?

Svar:
Det er forbundet med store teoretiske og praktiske vansker å si noe om hvor stort ordforrådet i et språk er. Det en kan si, er at den og den ordboka har så og så mange ord (300 000 står det på omslaget til den siste utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok), eller at den og den forfatteren har brukt så og så mange ord i det samlede forfatterskapet sitt.

Spørsmål:

Kan dere si noe om hvordan det norske språket påvirkes av massemediene?

Svar:
Det er et stort og mangfoldig emne du spør om. Vi må for det første skille mellom skriftlig og muntlig norsk, og dessuten er det forskjell på massemediene, for eksempel fjernsyn og radio på den ene side og aviser og bøker på den annen. For det tredje har jo språket flere "lag": ordforråd, uttale, grammatikk, rettskrivning osv.

Svært mye av det nye som skjer, møter vi første gang i mediene: genteknologi, hiphopkultur, risikosport, nye rusmidler, romanser mellom filmstjerner, populære trender, Internett og nye dataprogrammer osv. Det er klart at språket blir påvirket av mediene, og det er særlig nye ord og uttrykk som sprer seg gjennom dem: "hjemmeside", "breakdown" (i fotball), "britpop", "date" (i stedet for avtale stevnemøte), "maile", "skaphomse", "tights", "knytte opp mot" osv. Mye av det nye er inspirert av engelsk eller er rett og slett engelsk, og det er kanskje spredning av engelsk som er den viktigste måten mediene påvirker det norske språket på nå for tiden.

Når det gjelder mediene og det norske skriftspråket, er særlig aviser, blad og bøker viktige, for det er jo her de fleste av oss møter skriftlig norsk. Det er ikke så mange som skriver så mye sjøl, privat (mest brev, lapper, tekstmeldinger, innlegg i prategrupper på Internett, skolestiler o.l.), eller leser det andre har skrevet, og mye av det andre som skrives (på kommunale kontorer, i statlige organer, i private bedrifter osv.), når aldri ut til særlig mange.

Alle norsklærere og alle som driver med å lage rettskrivningsregler og gi råd om riktig norsk (som vi i Norsk språkråd), vet at folk blir påvirket av det som står i de avisene, bladene og bøkene de leser. Hvilke ord man kan bruke, hvilke uttrykk som er spennende, hvordan ordene skrives, hvordan man skildrer følelser, hvordan man forteller en historie, hvordan man sier sin mening om et samfunnsspørsmål – alt dette og mer til ser vi hele tiden når vi leser Dagbladet, VG, bladet "Boing", Margit Sandemo osv. De skriftlige mediene blir en modell for oss når vi sjøl skal skrive noe. Det er blant annet derfor Norsk språkråd mener at språket i mediene må være godt og riktig, for da kan det hjelpe skoleelever og andre til å bli flinke i skriftlig norsk.

Så mediene påvirker nok skriftlig norsk språk sterkt, sjøl om det ikke er så lett å gi konkrete eksempler utenom nye ord og uttrykksmåter.

Når det gjelder norsk talemål – hvordan vi sier ting til hverandre – skjer det ganske store endringer i dag. Mange av de gamle dialektene blir mindre brukt enn før, og folk i større områder (som Trøndelag, området rundt Bergen osv.) snakker mer og mer likt hverandre, og ofte mer slik de gjør i den største byen i området. Men mye av dette skyldes ikke direkte påvirkning fra mediene.

Det er nok medier som tv og radio, film og video som påvirker talemålet mest. Men språkforskere mener at også her er det først og fremst nye ord og uttrykk som spres, ikke ny uttale, ny bøyning av ordene eller nye måter å lage setninger på. Grunnen skal være at vi jo egentlig ikke snakker med mediene, vi bare hører (og ser), og på grunn av denne enveiskommunikasjonen blir vi ikke påvirket så sterkt, bortsett fra når det gjelder de nye ordene og vendingene.

Det er naturligvis de samme ordene vi leser i aviser og blad, som vi også lærer oss muntlig gjennom fjernsyn osv.

Spørsmål:

Hvor mange tegn hadde runealfabetet – futhark – opprinnelig, og hvor mange falt bort underveis?

Hvorfor ble utviklingen slik?

Kan dere si litt mer om dette alfabetet?

Svar:
I den opprinnelige runerekka var det 24 runetegn, i den nyere runerekka var det 16.

Det er vanskelig å si hvorfor det med tida blei færre runetegn. I grunnen skulle en ha venta den motsatte utviklinga, for i den samme perioden som overgangen fra ei runerekke med 24 tegn til ei runerekke med 16 tegn skjedde, blei det flere nye lyder i det fellesnordiske språket som kalles urnordisk. For eksempel oppstod vokalene y, æ og ø i denne perioden.

Det blei på 700-tallet utvikla ei egen runerekke for gammelengelsk, og den hadde flere tegn enn de 24 tegnene i den eldre runerekka.

De fleste forskere mener at runealfabetet har oppstått et eller annet sted i det sørlige Europa under innflytelse av det latinske og/eller det greske alfabetet. De eldste runeinnskriftene er fra 200-tallet e.Kr., men de fleste av de ca. 250 innskriftene med de eldre runer som fins, er fra det nordlige Europa, først og fremst Nord-Tyskland og Skandinavia. De langt fleste innskriftene med dette alfabetet er skandinaviske, og av dem igjen er de fleste norske.

Runetegnene, dersom en da regner med både de eldre og de yngre runene, var i bruk i mer enn tusen år, for det fins runepinner fra 1300-tallet som er funnet under utgravninger ved Bryggen i Bergen. Det var trolig i Norge at runene holdt seg lengst, men dette er det vanskelig å vite noe sikkert om. En åpenbar grunn til det er at runene ofte blei rissa inn i tre, og det er som kjent et forgjengelig materiale. Det er bare i helt spesielle tilfeller at slikt er bevart etter så mange hundre år.

I Novgorod er det etter det vi veit, ikke funnet runer, men det er funnet temmelig mange brev skrevet på bjørkenever. De er fra 1200-tallet og framover, og er skrevet på gammelrussisk. Direkte har disse neverbrevene ikke noe med runer å gjøre, men det er vanskelig å tenke seg annet enn at runer også må ha vært skrevet på never, som var et veldig lett tilgjengelig materiale. Dersom skandinavene mot formodning ikke har funnet på dette av seg sjøl, kunne de iallfall ha lært det i Novgorod, for der var det rikelig med svensker og nordmenn fra 900-tallet. Det står en del om runer i verket Vårt eget språk.

Om minnesteiner på Eidsvoll kan vi være sikre på én ting, nemlig at de er yngre enn 1814. I 1814 var skriftspråket i Norge i praksis identisk med det danske, bortsett fra enkelte særnorske ord for særnorske forhold. I løpet av 1800-tallet skjedde det en gradvis fornorskning av språket, men det tok temmelig lang tid. Tydelig norsk preg fikk ikke språket her i landet før tidlig på 1900-tallet. (Vi ser her bort ifra nynorsk, eller landsmaal, som det het den gangen.) Av skrivemåtene "Ejdsvold Værk" og Æidsvold verk" er den første klart den eldste. Det kan en se av et så enkelt forhold som at "Værk" er skrevet med stor forbokstav. De store forbokstavene i substantivene kunne sløyfes fra ca. 1880, men de var nok en del i bruk helt fram til den første verdenskrigen. En kunne tenke seg at disse minnesteinene ble satt opp ved sentrale jubileer for grunnlovsverket i 1814, og da kunne en tro at den eldste innskriften er fra 1864, og at den yngste er fra 1914.

Spørsmål:

Kan man si "et iskaldt glass melk" når det egentlig er melka som er kald, ikke glasset?

Svar:
Den formuleringen du siterer, består av en såkalt mengdehelhet ("et ... glass med melk") og et adjektiv ("iskaldt"). Det du reagerer på, er at adjektivet, som beskriver "melk", er stilt foran det første substantivet, nemlig "glass".

Uttrykksmåter som "et iskaldt glass med melk" og "en varm kopp med kaffe" er trolig temmelig vanlige i talemålet. Forklaringen på at de oppstår, er at mengdehelhetene ("glass med melk", "kopp med kaffe") oppfattes nettopp som helheter (som de altså er), slik at man setter adjektivet foran helheten og lar det beskrive den under ett. Det er da ikke ment at bare glasset er iskaldt, men glasset med melk. (Noen vil for øvrig argumentere med at også glasset og koppen faktisk er eller blir henholdsvis iskaldt og varm etter hvert!)

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: "Moderne norsk" (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen "en sterk kopp med kaffe", som han generelt vil godta. Noen vil skille etter sjanger. "Et iskaldt glass med melk" virker trolig mer muntlig eller folkelig enn alternativet, og da er dette funksjonell språkbruk ut fra sjanger og sammenheng.

Spørsmål:

Hva er riktig her:

"... for vanlige mennesker som deg og meg"

eller

"... for vanlige mennesker som du og jeg"?

Svar:
"Som" er en sammenlikningskonjunksjon, mens "du"/"deg" og "jeg"/"meg" er former av personlige pronomener. Hovedregelen er at et personlig pronomen ikke bøyes etter en konjunksjon. Det er derfor riktig å skrive "for vanlige mennesker som du og jeg" (dette er subjektsformene, altså de ubøyde formene).

Nå er det likevel en sterk tendens til å bøye disse pronomenene når de står etter "som" og "enn" (som er en annen sammenlikningskonjunksjon). Forklaringen kan være at de oppfattes på linje med preposisjoner, som skal ha bøyd form etter seg (jamfør "til deg fra meg" o.l.). Man godtar derfor også bøyd form her: "for vanlige mennesker som deg og meg". Ja, dette er trolig den vanligste måten å ordlegge seg på.

Svaret er altså at begge deler er riktig. Den ene løsningen støtter seg på grammatikken, den andre på utbredelsen i praktisk bruk.

Spørsmål:

Kvifor valde ein å kalle "Norge" for "Noreg" på nynorsk?

Kvar kan eg finne bakgrunnsstoff om dette?

Svar:
Dei eldste kjeldene med namnet vårt går attende til 800-talet. Forma (Norvegr o.a.) seier kva namnet tyder: "vegen mot nord, landet mot nord", og ho finst att i dei aller fleste andre språk, til dømes i latin: Norvegia. På same vis finn vi denne forma i russisk og arabisk. På islandsk heiter landet vårt Noregur. Alt i dei eldste norrøne handskriftene blir namnet skrive utan v. Vi finn både Norveg(h)r og Noreg(h)r. Namneforma Noreg stod for det meste ved lag gjennom mellomalderen. På 1700- og 1800-talet vart stundom Norrig(e) nytta som poetisk form i norsk-dansken. Ivar Aasen skreiv Norig. Frå 1938 er Noreg den offisielle nynorske forma.

Vi kan ikkje sjå at det for alvor vart vurdert å ta inn formene "Nordveg" eller "Norveg" i norsk rettskriving på 1900-talet. Når den danske skriftforma Norge har hatt slik gjennomslagskraft, har nok det mest med den sosiale verdien å gjera.

Spørsmål:

Brukes kun fire kasus i moderne norsk, eller finnes det "rester" av alle (lokativ, instrumentalis osv.)?

Svar:
I moderne norske substantiver er det absolutt ikke fire kasus. Det kan i høyden være snakk om to. Det er "genitiv", som er uttrykt morfologisk med "-s", og "ikke-genitiv", som ikke har noe morfologisk uttrykk. I pronomenet fins det et skille mellom "nominativ", f.eks. "jeg", og "ikke-nominativ", f.eks. "deg".

Lokativ finnes det neppe rester av. Lokativ fins knapt i norrønt og gotisk. Det samme gjelder ablativ. På gammelhøytysk fantes det ubetydelige rester av instrumentalis i substantivene; i gammelengelsk trolig bare i visse pronomenformer. Dativ med instrumental bruk fantes i norrønt, f.eks. "slå hamri", som betyr "slå med en hammer", der "hamri" er (formell) dativ til nominativen "hamarr". I eldre indoeuropeiske språk hadde dativ og instrumentalis ulike endelser, slik det fremdeles er i russisk og litauisk. "Hammer" heter i henholdsvis dativ og instrumentalis "molotu" og "molotom" på russisk, "plaktukui" og "plaktuku" på litauisk.

Spørsmål:

Hvorfor heter det e-post med bindestrek og ikke epost?

Vi skriver da ikke kjøtt-kaker!

Svar:
Skrivemåten e-post er fastsatt slik av Språkrådet.

Den er i samsvar med det vanlige i norsk for sammensatte ord der forleddet er representert av én bokstav. Jamfør:

a-bombe, e-verk, i-land, o-fag, p-pille osv.

Det er ett unntak: ubåt for undervannsbåt.

Dersom forleddet representeres av to eller flere bokstaver, skal det være sammenskriving:

elektrisitetsverk > elverk (men e-verk som fellesbetegnelse for energiverk og elektrisitetsverk) aluminiumsfolie > alfolie

Spørsmål:

I hvilken lov står det eksplisitt at norsk er offisielt språk i Norge?

Svar:
Det er tvilsomt om det er sagt eksplisitt i noen lov.

I Grunnloven § 92 er det referert til "Landets Sprog":

"Til Embeder i Staten maa alene udnævnes de norske Borgere, Mænd eller Kvinder, som tale Landets Sprog, samt ..."

Formuleringen med "Landets Sprog" har vært med siden 1814-grunnloven.

I 1988 ble dette tatt inn (§ 110a) om samisk:

"Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Jamstillingsvedtaket 12. mai 1885 hadde denne ordlyden:

"Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog."

Formuleringen forutsetter altså at "vort almindelige Skrift- og Boksprog" er offisielt språk.

I den første målloven, "lov om målbruk i statstenesta" av 1930, het det i § 1:

"Ved tilsetjing i embete eller statstenestepost som det krevst minst artium eller lærarprøve eller onnor jamgod utdanning til, skal den tilsette, dersom han er fødd etter 1. januar 1905, ha plikt på seg til å nytta liksovel nynorsk som bokmål i skriftleg handsaming av saker som høyrer tenesta hans til, etter dei fyresegner som elles vert gjevne um målbruk i statstenesta."

Elles bruker denne loven formuleringer som "dei tvo målformene" osv.

I den nye målloven, "lov om målbruk i offentleg teneste" fra 1980 heter det som kjent i § 1:

"Bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune."

Lov om målbruk i offentleg teneste regulerer bruken av bokmål og nynorsk i staten.

Sameloven har bestemmelser om bruk av samisk i offentlig forvaltning.

Opplæringsloven har bestemmelser som gjelder språklige forhold i grunnskolen og videregående opplæring.

Arbeidsmiljøloven og markedsføringsloven med forskrifter har bestemmelser som gjelder språk på eller i produkter.

Lov om universiteter og høgskoler har bestemmelser om undervisningsspråk i statlige høgre utdanningsinstitusjoner.

Lov om domstolene har bestemmelser om språklige forhold ved domstolsbehandling (f.eks. tolking og språk i prosessdokument).

Lov om Norsk språkråd gjelder oppretting av og formål for Norsk språkråd.

Det fins trolig flere lover som berører språklige forhold.

Du finner norske lover og sentrale forskrifter på Lovdata.

Spørsmål:

Finnes det en regel for når man skal bruke "et" og når man skal bruke "ett"?

Svar:
I utgangspunktet er "et" ubestemt artikkel, mens "ett" er tallord.

I praksis kan det være vanskelig å avgjøre hvilken ordklasse man har å gjøre med. Da kan denne tommelfingerregelen være grei å følge:

Hvis det er riktig å uttale ordet med trykk, bør man skrive "ett", ellers bør man holde seg til "et".

Spørsmål:

Hva er bakgrunnen for at det igjen er obligatorisk med punktum i de fleste forkortinger, og hvordan er reglene?

Svar:
Bakgrunnen for vedtaket om omgjøring av reglene for punktum i forkortinger (februar 1999) var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i stortingsdokumenter og andre offentlige dokumenter. Når slike rettskrivingsspørsmål overlates til den enkeltes skjønn, blir det ofte mye veksling og uryddighet i dokumentene.

Etter vårt inntrykk har folk flest holdt seg til det systemet som nå er fastsatt, dvs. at forkortinger enten skal ha punktum, eller de skal ikke ha punktum.

Med punktum i forkortinger blir det et mer ryddig skriftbilde. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst.

I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en bruke forkortinger uten punktum for å spare plass.

Regelen som nå er tatt bort (at punktum kan sløyfes i forkortinger når det ikke er fare for misforståing), kom i midten av 1970-åra. Det har ikke vært noen entydig tendens i retning av å sløyfe punktumer i stadig større grad. Mange har holdt fast på å bruke punktumer.

Mål-, vekt- og myntenheter skal fremdeles skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv.

Spørsmål:

Er det korrekt at formen "ham" nå er avleggs?

Svar:
Formen "ham" fins fremdeles i skriftnormen, men kan erstattes med "han" av dem som foretrekker det (siden 1938). Valget mellom "han" og "ham" er et spørsmål om stil.

Spørsmål:

Kan dere si noe om forholdet store/små bokstaver i navn og avledninger?

Svar:
I Finn-Erik Vinje: Skriveregler (Aschehoug) er det et eget kapittel om store og små forbokstaver.

En generell regel: Navn på institusjoner som består av mer enn ett ord, skal ha stor bokstav i første ord, små i de andre.

Statsinstitusjoner er forplikta til å følge gjeldende rettskriving, der regelen ovafor inngår.

Private institusjoner står fritt til å følge gjeldende regler eller til å la være. I private institusjonsnavn er det vanlig å bruke store forbokstaver i alle orda, eller i de viktigste, jamfør:

Den norske Bank
Christiania Bank og Kreditkasse

De private navna bør respekteres slik de er. Telefonkatalogen kan være til hjelp når en er i tvil. Norges Skiforbund er ført opp slik.

Når stedsnavn innkortes slik at et vanlig ord trer i stedet, bør det ordet skrives med liten forbokstav:

Nordmarka (i Oslo) > marka (Jeg var en tur i marka i går.)
Hardangervidda > vidda (Skal du på vidda i år?)
Sognefjorden > fjorden (De tok rutebåten ut fjorden.)

Spørsmål:

Om lag kor stor del av norsk ordtilfang i dag er arveord, kor stor del er lånord?

Det må finnast ei eller anna vurdering av det ein stad.

Svar:
Det beste er å basere seg på lånordmarkeringene i Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Her er ca. 4500 ord frå latin, ca. 2300 frå fransk, ca. 1920 frå nedertysk, ca. 1720 frå tysk, ca. 1640 frå gresk, ca. 1540 frå britisk engelsk, ca. 30 frå amerikansk engelsk, ca. 810 frå italiensk, ca. 300 frå dansk, ca. 260 frå nederlandsk og ca. 240 frå svensk. Samla tal på ord i disse ordbøkene er 65 000 (BMO), 90 000 (NNO).

Spørsmål:

Når vi bruker uttrykksmåten "et par", f.eks. "et par bukser", betyr det da to stykker, eller kan uttrykksmåten referere til mange flere?

Svar:
Ordet "par" kan bety to forskjellige ting. Det ene er "to", og brukes særlig om ting som gjerne hører sammen to og to, f.eks. et par sokker. I tillegg har "et par" betydningen "noen få", f.eks.: Jeg tar med meg et par epler.

Når noen snakker om "et par bøker", mener de mest sannsynlig "noen få bøker". "Et par" kan ikke brukes om mange flere enn to, men bare om noen flere enn to. Hvor mange flere enn to "et par" kan brukes om, kan en ikke si nøyaktig.

Spørsmål:

Jeg mener en olympiade er perioden mellom to olympiske leker, og at det er feil å skrive olympiade i stedet for OL eller olympiske leker. Har jeg rett?

Svar:
En olympiade betyr det samme som olympiske leker. Opprinnelig betydde det perioden mellom to olympiske leker.

Spørsmål:

Kva kallar me desse teikna, og korleis blir dei bruka: ^, ` , ´

Svar:
Aksentteiknet som ser ut som eit hustak, kallar vi cirkumfleks. Cirkumfleks er obligatorisk i norsk berre i framande namn som Côte d'Or. Det blir vidare brukt i nokre framande ord og vendingar, t.d. entrecôte, men i norsk tekst kan cirkumfleks sløyfast her og i andre samnamn.

Aksentteiknet som begynner oppe og går ned mot høgre, kallar vi gravisteikn. Teiknet er obligatorisk berre i visse framande namn som Genève og Berlème. Gravisteiknet blir også brukt i adverbet òg (= også). T.d. Eva var ei vakker jente, ho òg. Det er tillate å sløyfe gravisteiknet her, men det bør brukast når òg kan forvekslast med konjunksjonen og.

Aksentteiknet som begynner nede og går opp mot høgre, kallar vi akutt-teikn. Det er obligatorisk i nokre personnamn og framande geografiske namn for å markere hovudtrykk, t.d. Linné, René, Bogotá. Det blir og brukt i visse framandord over bokstaven e for å markere hovudtrykk, t.d. allé, kafé, distré, men i slike tilfelle er ikkje teiknet obligatorisk.

Spørsmål:

Kan man skrive "sette på dagsorden", eller må det bli "sette på dagsordenen"?

Svar:
Skriv det siste, jf. "på programmet", "til saken".

Spørsmål:

Jeg hører nesten alle politikere, fra Carl I. Hagen til Jens Stoltenberg, si "stille spørsmålstegn ved". Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?

Svar:
Nei, det heter fremdeles enten "stille spørsmål ved" eller "sette spørsmålstegn ved".

Spørsmål:

Hvordan er reglene for mellomrom i forbindelse med skråstreker?

Svar:
Regelen sier at det skal være ett mellomrom foran og etter skråstreken når minst ett av alternativene består av to eller flere ord: menn/kvinner – små menn / store kvinner.

Spørsmål:

Korleis forkortar ein jamfør, månad/månader, etasje, eventuelt?

Svar:
Forkortingane er slik: jf., md./md., et., ev.

Spørsmål:

Hvorfor heter det da "Politiet satte inn 30 mann ...". Burde ikke ordet bøyes "menn"?

Svar:
Uttrykk som "30 mann" har det vi kaller kollektiv bruk av entall, dvs. at vi bruker entall om en samling av ensartede ting eller individ. Slike uttrykk er helt ordinær språkbruk (jf. "20 fot", "mye stor fisk"), men de er nok stivnet, slik at en kan ikke bruke hvilke substantiv som helst på denne måten.

Spørsmål:

Hva er det som bestemmer et substantivs kjønn?

Svar:
For hovedmengden av substantiv fins det ikke noe regelsett som styrer fordelingen på kjønn.

Ved noen delmengder fins det (tilløp til) en viss systematikk. Det gjelder f.eks. noen betegnelser på levende vesener, der det grammatiske kjønnet kan samsvare med det naturlige, jamfør mann, kvinne, barn og hingst, hoppe, føll.

Videre er mange navn på kjemiske forbindelser fordelt på kjønn etter hvilken endelse substantivet har, f.eks. hankjønn for ord på -ase, -mer og -ose og intetkjønn for ord på -at, -id og -itt.

Det er en tendens til å gi nye substantiv hankjønn, men det er ingen automatikk i dette, jamfør intetkjønnsordet modem.

Spørsmål:

Jeg hører ofte i radio formuleringen "krever at + må", f.eks.: "Styret krever at NN må gå av." Er dette en korrekt uttrykksmåte?

Svar:
Vi er enig i at "må" ikke hører heime her. Slike utsagn kan formuleres på flere måter:

Styret krever at NN går av.
Styret krever NNs avgang.
Styret krever at NN fratrer sin stilling.

Spørsmål:

Norsklæreren min mener at utropstegnet blir brukt for mye i dag. Hva mener dere om det?

Når skal tegnet brukes?

Svar:
Hovedregelen er at vi bruker utropstegn for å vise at noe er ment som et utrop, en ordre, en oppfordring, et ønske eller liknende følelsesladede utsagn. Eks.: Sett deg! Velkommen til bords!

Det er ikke nødvendig å bruke utropstegn i bruksanvisninger, instrukser o.l. Eks.: Skriv her. Vær vennlig og svar straks. Merk at det ikke skal være mellomrom foran utropstegnet.

Spørsmål:

Hvordan forkortes måneds- og dagsnavn?

Svar:
Alle månedsforkortingene er på tre bokstaver pluss punktum.

Mars, april, mai, juni og juli forkortes ikke.

Dagene forkortes med to bokstaver pluss punktum.

Spørsmål:

Hva betyr ordene "sannelig" og "jammen" i setninger som disse: Jeg er sannelig ikke sikker. Sannelig klarte han ikke det også.

Er det noen ganger det er riktig å bruke nektelse der meningen er det motsatte?

Svar:
I noen typer setninger kan vi på norsk sette inn et "ikke" uten at meningen blir den motsatte (slik den ellers blir med nektingsord) – men meningen blir likevel ikke helt den samme. Den setningen du spør om, er et eksempel på dette:

(1) Sannelig klarte han ikke det også.

Vi kan sammenlikne den med en tilsvarende setning uten "ikke":

(2) Sannelig klarte han det også.

Det er en forskjell mellom (1) og (2), og forskjellen har å gjøre med hva vi hadde ventet oss. Det ligger vel en sterkere anerkjennelse av prestasjonen i (1) enn i (2), eller kan hende ble vi mer overrasket over prestasjonen i det første enn i det andre tilfellet. Dette kommer nok an på sammenhengen. En nøytral konstatering ville vært slik:

(3) Han klarte det også.

Andre typer setninger der "ikke" brukes uten å nekte meningsinnholdet, har vi i spørresetninger som disse:

(4) Er det ikke Fingal Olsson som sitter der borte?
(5) Vil du ikke sitte på med meg?

Den som ytrer setning (4), venter bare "jo" ("ja") eller "nei" som svar (jamfør "Er det Fingal Olsson som sitter der borte", der spørsmålet er mer åpent og legger opp til et mer fyldig svar). Og i setning (5) ligger det et element av overtalelse som forsvinner hvis vi sløyfer "ikke" ("Vil du sitte på med meg?").

Det som er poenget, er at vi ved å sette inn "ikke" uttrykker noe om hvordan vi sjøl stiller oss til utsagnet. Dette kalles "modalitet" på fagspråket. Den mest kjente måten å angi modalitet på vil for mange være modusene av verbet, for eksempel imperativ ("Kom hit", som er en ordre eller oppfordring) eller konjunktiv ("Gud bevare kongen og fedrelandet", som uttrykker et ønske). Her ser vi klart at de spesielle verbformene forteller hvordan vi stiller oss til utsagnet. Jamfør det nøytrale indikativ, der vi bruker vanlige verbformer ("Hun kom hit", "Gud bevarer kongen og fedrelandet.").

Slik bruk av "ikke" som du tar opp, angir altså også modalitet og er på ingen måte ulogisk. Det har heller ikke noe med betydningen av ordet "sannelig" å gjøre, men med bruken av det, for også det sier her noe om den talendes forventninger og angir noe modalt (jamfør at også setning (2) ovenfor uttrykker overraskelse).

Spørsmål:

Jeg vet det skal være komma ved oppramsing. Er det oppramsing i disse eksemplene?

en gammel kunstferdig lysekrone
det fyldige gylne håret
den store stygge ulven

Svar:
I tilfeller som dem du tar opp, er spørsmålet om de to adjektivene er sideordnet ("oppramsing"), eller om det siste av dem hører sammen med substantivet i en helhet som karakteriseres av det første adjektivet. Sagt på en annen og enklere måte: Er det tale om en lysekrone som er gammel og kunstferdig, eller om en kunstferdig lysekrone som er gammel?

Har vi å gjøre med et hår som er fyldig og gyllent, eller om et gyllent hår som også er fyldig?

Er ulven stor og stygg, eller er det en stygg ulv som er stor i tillegg?

Vi holder en knapp på at det er "en gammel, kunstferdig lysekrone", og ville skrevet det slik, med komma mellom adjektivene (antikvitetshandlere har sikkert behov for å skille mellom yngre og eldre kunstferdige lysekroner, men det er sjelden aktuelt for oss andre). På samme måte er nok "det fyldige, gylne håret" et eksempel på det du kaller oppramsing (av egenskaper ved dette bestemte håret), ikke en frisørfagterm som skal peke ut akkurat dette gylne håret i motsetning til et annet som er pistrete og tynt. Og i "den store, stygge ulven" ligger det nok at ulven har to skremmende egenskaper som er like viktige, slik at adjektivene også her er sideordnet og bør ha komma imellom (det er altså ikke tale om noen sammenlikning av store og små stygge ulver).

Spørsmål:

Hva er en filletante?

Svar:
Ordbøkene er ikke helt enige seg imellom, men alle vi har slått opp i, oppgir at filletante kan bety flere ting. Jeg kan oppsummere slik: Det vanligste ser ut til å være at filletante betyr inngifta tante. Noen av ordbøkene nevner at særlig i bymål betyr filletante fars eller mors kusine. Ifølge enkelte ordbøker kan det også bety tante til far eller mor, eventuelt fjern kvinnelig slektning, eller nær kvinnelig venn av familien, i forhold til barna.

Spørsmål:

Hvorfor må vi ha nynorsk som sidemål?

Svar:
Husk at det ikke bare er nynorsk som er sidemål. Elever med nynorsk som hovedmål har bokmål som sidemål.

Vi har to offisielle målformer i landet, og derfor er det nødvendig at ganske mange behersker begge målformene. Vi må regne med at tospråkssituasjonen er varig. Selv om det er et konkurranseforhold mellom bokmål og nynorsk, og nynorsk er utsatt for å bli stadig mindre brukt, må en regne med at nynorsk ikke dør ut i vår tid. De som regner nynorsk som sitt språk, ønsker å holde på den og kjempe for den, og det er politisk vilje til jamstilling. En kan vanskelig tenke seg at folk vil gi opp språket sitt, så konklusjonen blir at det kan bli god bruk for å kunne nynorsk. For å lære et språk må en skrive det.

Norsk er ikke enten bokmål eller nynorsk, men både og. Norskfaget består av både bokmål og nynorsk, nynorsk er en del av og ikke et tillegg til norskfaget. Ut fra pensumet elevene har i språkhistorie, bør de kunne se bokmål og nynorsk som greiner på språktreet norsk. De kan følge utviklingslinjene mot det bokmålet vi har i dag, fra Knud Knudsens første forsøk på å gjøre dansk-norsken mer norsk, og den nynorsken vi har i dag, fra Ivar Aasens arbeid med å bygge opp et norsk skriftspråk på gammelnorsk og dialektene.

Mange sier at de ikke får bruk for nynorsk. Til det er å si at det er mange fag i skolen som ikke alle får like mye bruk for i et yrke eller i livet ellers, og at grunnskolen skal sikre elevene allmenndannelse – kjennskap til og kunnskap i begge de offisielle målformene vi har. Dessuten – elevene vet ikke hvor de er ti år etter at de er ferdige med skolen. Kanskje havner de som lærere i "nynorskland", eller kanskje de får seg en kjæreste fra Sogn og Fjordane.

Det er på en del måter ikke særlig forskjell på om en er fra Oslo eller fra Vinje. I begge tilfeller hører en mange ulike språkformer både i radio, tv og i det "virkelige" livet. En skal også være klar over at en ikke trenger å reise så svært mange mil vekk fra Oslo før en finner nynorsk som et levende språk på skilt, i skoler, i kirker, i lokalaviser og ellers.

Det er forskjellige utregninger av hvor mange nynorskbrukere det er. En sosialøkonom regnet ut at i 1985 var det 850 000 av innbyggerne som hadde hatt nynorsk som opplæringsmål eller hovedmål i skolen. Ut fra en gallupundersøkelse i 1995 kan en regne med rundt en halv million nynorskbrukere over 15 år, svært rundt regnet. En kan ikke si at det er noe rent lite språk, det nynorske språksamfunnet er større enn for eksempel det islandske. Det er vanskelig å måle hvor mange som sogner til nynorsk, men de fleste er til en viss grad tospråklige, hører og leser noe nynorsk iallfall. Mange støtter også nynorsk indirekte, i og med at de synes det er greit at nynorsken finnes, selv om de ikke skriver nynorsk selv.

Nynorsk brukes i alle mulige fag i den videregående skolen, og det brukes i høyere utdanning og forskning, i vitenskaper som filosofi, historie og geologi.

Nynorsk er brukt også i reklame, vitsebøker og pop – flere har funnet ut at det kan lønne seg å annonsere på nynorsk. Moromenn som bruker nynorsk (for eksempel Are Kalvø), blir lagt merke til – kanskje kan nynorsk for enkelte være et "konkurransefortrinn" i vår tid når det å ha særpreg kanskje er enda viktigere enn før.

Nynorsk er et eget språk – sett på landsbasis er det et minoritetsspråk, men regionalt er det ikke det. Fire fylker og 113 av landets kommuner har nynorsk som administrasjonsspråk (2001). Alle sentrale statsorgan, fra departementene og utover, skal være tospråklige.

Rent språklig er ikke nynorsk setningsbygning så forskjellig fra bokmålet. Når det gjelder ordforrådet, kan en også ofte velge nynorskord som ligger nær dem en bruker selv.

Som lærer er det kanskje lurt å tenke på at mange elever har en slags passiv kunnskap i nynorsk, for eksempel fra barne-tv og tv ellers, som kan utnyttes gjennom varierte skriveoppgaver.

Spørsmål:

Kvifor har me nynorsk her i landet?

Kva er bakgrunnen for denne målforma?

Svar:
Vi må sjå språkutviklinga her til lands saman med dei historiske tilhøva, og dermed går vi like attende til 1200-talet. På den tid hadde Noreg eit velutvikla nasjonalt skriftspråk med ein blomstrande litteratur. Men frå midten av 1300-talet kom landet inn i ei utvikling som fekk store språklege følgjer. Svartedauden reiv bort om lag ein tredel av folket og svekte landet økonomisk og kulturelt.

Samstundes kom landet i union, først med Sverige og sidan med Danmark. Noreg var den veikaste parten i desse unionane. Det førte mellom anna til at det norske skriftspråket etter kvart vart trengt til sides, og om lag 1525 kan vi seia at dansk har overteke som skriftspråk i Noreg.

Men talespråket var norsk i heile unionstida. I bygdene tala folk dialektane sine så godt som upåverka av det danske skriftspråket. Blant dei høgare sosiale laga i byane utvikla det seg etter kvart ein "danna daglegtale", som var ein mellomting mellom norsk tale og dansk skrift.

Dansk heldt fram med å vera det einaste skriftspråket i Noreg mesteparten av 1800-talet, sjølv om unionen vart oppløyst i 1814. Men så tidleg som i 1830-åra tok diktaren Henrik Wergeland til orde for eit norsk nasjonalspråk bygd på "Almuemaalet", det vil seia dialektane. Det skulle vera eit "selvstændig Mellemsprog mellem de tvende andre gothiske Folkeslag" (svensk og dansk). Sjølv tok Wergeland i bruk ord og uttrykk frå dialektane i diktinga si, og innleidde dermed den eine linja i moderne norsk språkutvikling: den gradvise fornorskinga av det danske skriftspråket, som har ført fram til bokmålet av i dag.

Ivar Aasen er opphavsmannen til den andre linja: målreisinga. Aasen ville skapa eit heilt nytt norsk skriftspråk bygd på dialektane. Han argumenterte for dette ut frå både nasjonale, pedagogiske og sosiale omsyn. Etter grundige studiar av dei norske bygdemåla lanserte han (omkring 1850) ein ny norsk skriftnormal. Her braut han med det danske og bygde på det som var felles i dei norske (særleg dei vestnorske) dialektane. Aasen kalla det nye språket landsmål, nynorsk heiter det i dag.

I 1885 vedtok Stortinget at "det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrive- og Boksprog". Det blir kalla jamstillingsvedtaket, og etter den tid har vi altså hatt to offisielle skriftspråk (målformer) her i landet. Det inneber at om ein har bokmål eller nynorsk som hovudmål, skal ein læra den andre målforma som sidemål.

Det var historia bak nynorsken, og vi har her gjeve eit svært overflatisk riss av utviklinga av både bokmål og nynorsk. Ein må sjå utviklinga av begge målformene i samanheng skal ein få det rette inntrykket av språkhistoria.

Spørsmål:

Er det riktig å skrive "mer" eller "mere"?

Svar:
Fra 1907 og fram til 1938 kunne en skrive begge deler, men i 1938 ble det vedtatt at det skulle hete bare "mer". Fra og med 1. juli 2005 er begge formene tillatt. 

Spørsmål:

Finst det eit godt norsk ord for "print on demand"?

Svar:
Desse orda er i bruk: ”trykk ved behov”, ”behovstrykk”, ”bestillingstrykk”.

Spørsmål:

Heter det "tre Volvo lastebiler" eller "tre Volvo-lastebiler"?

Svar:
Du kan skrive Volvo-lastebiler, men det er ikke vanlig. Det henger sammen med utviklingen i norsk, med trykk og rytme, bruk av genitiv og forskjellige andre forhold.

Merkenavn følger altså ikke alltid hovedregelen om sammensetning og bruk av bindestrek. Derfor sier og skriver vi "en Husqvarna symaskin", "en Volvo lastebil", "en Electrolux støvsuger". Men her er det vingling.

Praktisk konklusjon: Følg hovedregelen. I en del tilfeller forteller språkfølelsen oss at navnet må stå alene.

Spørsmål:

Hvordan skal "bagett" uttales, med trykk på første eller andre staving?

Svar:
Klare regler for "korrekt/ukorrekt" uttale fins ikke.

Det som kan sies svært generelt, er at uttalemåter som har et solid dialektgrunnlag må kunne aksepteres sjøl om de skulle avvike fra en vanligere uttale.

Mange uttaleforskjeller har med trykkplasseringa å gjøre.

Østnorsk gjennomfører førstestavingstrykk – også i importord – i langt større grad enn andre varianter av norsk. Der hvor det dreier seg om faste mønstre for trykkplassering, f.eks. i ordet "forbruker", må begge mønstrene kunne brukes.

Når det gjelder importord, vil nok mange insistere på en uttale som legges nær opp til originalspråket. Det vil eksempelvis si at "bagett" bør uttales med sistestavingstrykk (fransk har jo alltid trykket på siste staving).

Spørsmål:

I skolebøker ser jeg stadig oftere en oppgavetype som kalles "case". Det må vel finnes et norskere ord som er dekkende?

Svar:
Det er flere ord som kan brukes:

eksempel, tilfelle, sak, prøveeksempel, øvingseksempel, studiesak osv.

Sammenhengen må avgjøre hva som passer best.

Spørsmål:

Hvordan er det når en bokmålskommune skal henvende seg til en nynorskkommune, må den da bruke nynorsk, eller kan den bruke bokmål?

Svar:
Det fins ingen bestemmelser i lov eller forskrift som regulerer målbruken mellom kommunene. Det fins heller ingen sentralt gitte retningslinjer.

Kommunene avgjør sjøl hvilken målform de vil bruke utad. En del har valgt bokmål, en del nynorsk, en del er nøytrale. Kommuner som har valgt bokmål eller nynorsk som tjenestemål, vil nok bruke tjenestemålet også når de skriver til en annen kommune, ikke bare når de skriver til innbyggerne i sin egen kommune. En kommune kan ikke kreve å få brev fra en annen kommune på en bestemt målform.

Derimot kan et kommunestyre gjøre vedtak om å kreve en bestemt målform i skriv fra statsorgan til kommunen, jf. målloven § 5, se http://www.sprakradet.no/Politikk-Fakta/Lov_og_rett/Maallova/. Det gjelder skriv fra sentrale statsorgan (f.eks. departement og direktorat), regionale statsorgan (f.eks. fylkesmannen eller statens utdanningskontor) eller lokale statsorgan (f.eks. likningskontor og trygdekontor). Men reglene stiller de to målformene likt, de favoriserer ingen av de to offisielle målformene. En grunntanke i målloven er at bokmål og nynorsk er likestilte skriftspråk, jf. § 1 i loven.

Spørsmål:

Det ser ut til at ordet "fokus" blir stadig mer brukt i alle sammenhenger. Hva mener Språkrådet om dette ordet?

Svar:
I Bokmålsordboka står det slik om ordet fokus:"1 fys.: brennpunkt for linse 2 midtpunkt, sentrum "komme, stille i fokus / være i fokus for interessen". Om ordet fokusere, som også er svært mye brukt i dag, står det slik: "1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt 2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om "fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet".

Den opprinnelige betydningen av fokus er "brennpunkt", men ordet blir nå ofte brukt i overført betydning. En slik utvikling eller forandring av betydningen til et ord er ikke enestående og kan ikke kalles "gal". Mye av bruken av fokus er utslag av dårlig fantasi mer enn av direkte gal språkbruk. Fokus og fokusere har blitt såkalte moteord som mange bruker i tide og utide. Ordene blir fort forslitt, og meningen med det en vil ha sagt, kan bli utydelig. Det er nok fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken sin.

Spørsmål:

Kva kallar ein "stedfortredende direktør" på nynorsk?

Svar:
Vi har tilrådd "avløysande direktør".

Spørsmål:

Kan preposisjonen "innen" brukes om noe annet enn tid?

Svar:
Bruk av "innen" i stedet for "i" eller "innenfor" (ved stedsangivelser, særlig i overført mening: "innen dette området") er ikke forbudt, men gjør gjerne stiltonen unødvendig formell, slik at Språkrådet ofte fraråder det. Slik bruk har imidlertid lange tradisjoner og er altså ikke noe nytt fenomen, sjøl om den er temmelig populær for tiden.

Spørsmål:

Jeg har hørt at de indiske byene Bombay, Calcutta og Madras har byttet navn til Mumbai, Kolkata og Chennai. Skal de gamle navnene brukes på norsk fremdeles?

Svar:
Fra 1. juli 2005 er Bombay jamstilt med Mumbai og Madras med Chennai i norsk. Skrivemåten Kolkata tar mer og mer over for Calcutta, og vi har funnet det riktig å ta med begge formene på vår liste over geografiske navn.

Spørsmål:

På fjernsynet hører jeg det ofte sagt at "temperaturforholdene for øvrig er uendret". Er dette korrekt, eller bør det hete "uendrede" eller "uendra" siden det er snakk om flertall her?

Svar:
Ord av typen "uendret" er litt spesielle. "Uendret" har jo sammenheng med verbet "å endre", og på bokmål er regelen for bruk av bøyd form den at perfektum partisipp av verb ikke skal bøyes når de står som predikativ. Derfor skriver vi for eksempel "Temperaturforholdene er endret" (ikke "endrede"), for "endret" er partisipp av "å endre". Men det finnes ikke noe verb å uendre", så "uendret" er ikke et ekte partisipp; det er snarere et adjektiv. Og adjektiv skal normalt bøyes i slike posisjoner (det må hete "temperaturforholdene er gode", for "god" er et adjektiv).

Her bør vi være romslige. For de fleste føles det nok mest naturlig å skrive "temperaturforholdene er uendret", og da behandler man ordet som et partisipp, mens en del vil velge "uendrede", kanskje fordi de legger vekt på grammatikken og ser det som et adjektiv.

Selv ville vi valgt ubøyd form, altså "Temperaturforholdene er uendret", og betrakter det som det beste, så vi er nok ikke på linje i dette spørsmålet. Det er imidlertid ikke noen grov feil å skrive "... uendrede".

Også "Temperaturforholdene er uendra" er korrekt, og her unngår man hele problemet.

Spørsmål:

Skal det være "sin" eller "deres" i denne setningen:

Selskapene gjør dette fordi det ofte er billigere å bli kvitt kjemikalier som er forbudt i sine/deres egne land på den måten enn å finne en plass å bli kvitt dem i hjemlandet.

Svar:
Det refleksive pronomenet "sin" (og "seg") skal etter hovedregelen vise tilbake til et tredje persons subjekt i samme setning.

Subjektet i setningen "som er forbudt i X egne land ..." er ikke "selskapene", men "som". Dette "som" viser i sin tur tilbake på "kjemikalier", og det er ikke kjemikalienes egne land det er snakk om, men selskapenes, og derfor må det hete "i deres egne land".

Spørsmål:

Hvorfor heter det "kjærlighet på pinne"?

Svar:
I gamle dager (kanskje ennå?) hadde disse slikkepinnene form som et hjerte. Det var rødt og smakte søtt. Jamfør også uttrykket "søt kjærlighet".

Spørsmål:

Hva er regelen for når en skal bruke de forskjellige formene på følgende type ord:

oppta/ta opp
tilkoble/koble til

Svar:
Spørsmålet gjelder det som kalles fast og løst sammensatte verb. Dette er et område det ikke er helt enkelt å gjøre rede for. Vi skal kommentere de ordene du spør om, men henviser ellers til fyldigere framstillinger i Finn-Erik Vinje: "Moderne norsk" (Oslo 1987) s. 47 f. og i "Godt språk i lærebøker" (Norsk språkråds skrifter 6, Oslo 1999) s. 136 f.

I det første ordparet du nevner, står en fast sammensetning ("oppta") ved siden av en løs ("ta opp"), og den faste har et visst boklig eller overført preg, mens den løse virker mer konkret. "Oppta" har en rekke bruksmåter (betydninger), slik disse eksemplene viser: "oppta nye medlemmer", "oppta lån", "oppta plass". Her kunne en også benyttet "ta opp" hele veien. Men omvendt kan ikke "oppta" alltid erstatte "ta opp" (jamfør ovenfor), nemlig ikke når betydningen er konkret ("oppta boka fra golvet" er umulig) eller figurlig og når den er knyttet til det konkrete ("oppta et spørsmål" går altså heller ikke).

Slik er det ofte der vi har et par av en fast sammensetning og en løs sammensetning – den første er gjerne mer litterær, den andre mer muntlig. Og de kan snart ha samme betydning, snart ulik betydning, snart betydningssammenfall ved visse bruksmåter, men ikke ved andre (delvis synonymi). Det er vanskelig å gi generelle regler for dette.

Ved noen par er det slik at de faste sammensetningene går bedre i passiv enn i aktiv og bedre i perfektum partisipp enn i andre grammatiske tider. Det gjelder ved "tilkoble" – "koble til". De følgende uttrykksmåtene er alle greie (løs sammensetning, aktiv form): "vi må koble boligen til kloakksystemet" – "vi kobler boligen til kloakksystemet" – "vi koblet boligen til kloakksystemet" – "vi har koblet boligen til kloakksystemet". Prøver vi med fast sammensetning i aktiv, blir uttrykksmåtene mindre smidige (skjønt de går): "vi må tilkoble boligen kloakksystemet" osv. I passiv derimot fungerer dette godt: "boligen må tilkobles kloakksystemet" – "boligen tilkobles kloakksystemet" – "boligen ble tilkoblet kloakksystemet" – "boligen er (blitt) tilkoblet kloakksystemet".

Det er ingen betydningsforskjell mellom "tilkoble" og "koble til".

Spørsmål:

Hva betyr ordet "OK"?

Svar:
Det er ingen som helt kan forklare opphavet til "OK" (eller "ok"). Du finner noen forklaringer i "Bevingede ord" av Evensberget og Gundersen. En av dem er at OK var en forkorting av "Old Kinderhook" nær Albany i USA. En annen forklaring er at OK står for "oll correct" (spøkefullt for "all correct"). Det har dessuten vært gjettet på en sammenheng med irsk-skotsk "ough aye". Andre har hevdet at det er et indiansk eller fransk uttrykk som ligger til grunn. OK?

Spørsmål:

Når skal en bruke "man", og når er det korrekt med "en"?

Svar:
Stort sett kan ordene brukes om hverandre.

"Man" kan ikke brukes når ordet ikke er subjekt:

Det som overrasker en, er at ...

Spørsmål:

Er det bestemt hva en skal kalle de to Kongo-ene, nå når Zaïre er borte?

Svar:
Kongo er fastsatt som navn på det tidligere Zaïre.
Det tidligere Kongo heter nå Kongo-Brazzaville.

Spørsmål:

Det er så populært å spørre om hvor en var den gang Oddvar Brå brakk staven. Burde det ikke heller hete ... da Brå brekket staven? Staven brakk, men den fikk vel hjelp til det av Brå?

Svar:
Det heter nok "brakk" i begge tilfeller:

"Brå brakk staven" og "Staven brakk".

Bøyingsformen "brekket" (ved siden av "brekte" og "brekka") har vi i betydningene

kaste opp: han brekket seg
blande farger: han brekket det brune med litt gult
bryte (om sjø): sjøen hadde brekket hele dagen

Spørsmål:

Kan man velge om man vil skrive:

Arbeidet er ikke gjort ennå.
Arbeidet er ikke gjort enda.

Hvis begge varianter er tillatte, hvilken er å foretrekke?

Svar:
Begge deler er korrekt. Vi tilrår ikke den ene varianten framfor den andre. Merk at enda og ennå er likestilt bare som tidsadverb. Som gradsadverb kan du bare bruke enda (enda større enn).

Spørsmål:

Hvordan er det med sammensetninger med "bok"?

Skal de ha s-fuge?

Svar:
Alle sammensetninger med "bok" som midtledd, eksempelvis barnebok, dagbok, grunnbok, ordbok, skal ha obligatorisk nullbinding.

Det blir dermed ordbokarbeid, ordbokforfatter, ordbokkjøp osv.

Spørsmål:

Finnes det et norsk ord for "handsfree"?

Svar:
Ja, ”håndfri”, f.eks. ”håndfri mobiltelefon”, dvs. mobiltelefon som en ikke holder i hånda.

Spørsmål:

Kva kjem "hal" i uttrykket "stopp ein hal" av?

Svar:
Ordet "hal" kjem av det engelske ordet "haul", som tyder "hale, dra". "Hal" blir brukt i sjøuttrykket "stopp en hal", eigentleg etter det engelske uttrykket "stop and haul", dvs. "stans med å hale; vent litt". Skrivemåten "halv" er også godteken

Spørsmål:

Hvorfor snakker finnmarkinger bokmål?

Svar:
I Finnmark må vi regne med flere former for "stedegen norsk". Forskjellen mellom dialektene har et litt spesielt historisk opphav.

Samene var de første i Finnmark, men langs kysten er det gammel norsk bosetting, og de norske dialektene her er en direkte fortsettelse av dialekter i Troms og lenger sørover på kysten. Det har også vært et betydelig sesongfiske, med innflytting av fiskere og fiskearbeidere fra sørlige Troms og Nordland. Derfor hører en ofte "nordnorsk dialekt" – forstått som en uspesifisert blanding – på kaia i Båtsford og slike steder.

De som har samisk eller finsk som morsmål, har enten lært norsken sin gjennom kontakt med norsktalende eller på skolen, eller eventuelt på begge måter. I fjordene og inne i landet, der det var mange samisk- og finsktalende, eksisterte det varianter av norsk talemål påvirket av samisk og finsk uttale ("d" for "t" i ord som "dreffe", "en hus" osv.). Mange hadde nærmest sin individuelle språkform, påvirket av bokspråk og av norsk talemål i skiftende grad. Men også de mer stabile norske dialektene i slike strøk kan ha et markert innslag av bokmålsformer (som "jeg", r-endelse i flertall av substantiv som "jenter" og i presens av verb som "kaster" o.l.).

Ulike varianter av norsk kan leve side om side på samme sted. De er da ikke geografiske dialekter, men – hva skal vi si: etnisk baserte?

Mange steder er samisk og særlig finsk forsvunnet som levende talemål i dag, og folk på stedet snakker norske dialekter med bokmålsinnslag.

De som har lært norsk helt som et fremmedspråk, har nok lært bokmål, og de vil vel snakke dette språket når de bruker norsk. Kanskje hører tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga til denne gruppa?

Det er egentlig bare disse som snakker "korrekt bokmål". Men også mange andre finnmarkinger har "bokformer" i talemålet sitt.

Spørsmål:

Hvorfor heter språkformen bokmål nettopp det?

Hvorfor ikke f.eks. boknorsk?

Svar:
"Bokmål" og "nynorsk" ble i 1929 innført som betegnelser på de to offisielle målformene til erstatning for henholdsvis "riksmål" og "landsmål". Navneskiftet ble debattert grundig, men vedtaket, som ble gjort av Odelstinget, ble kritisert fra første stund.

Ifølge Almenningen ofl.: "Språk og samfunn gjennom tusen år" (Universitetsforlaget 1985) var bakgrunnen at det var misnøye med "riksmål" og særlig "landsmål", som ble assosiert med "landsbygda", enda Ivar Aasen hadde ment "mål for hele landet". Målrørsla ville primært ha henholdsvis "dansk" og "norsk" som betegnelser. Riksmålsbevegelsen ville holde på "riksmål" og "landsmål".

Vedtaket var et kompromiss. Når "bokmål" ble valgt, var det ifølge Finn-Erik Vinje: "Et språk i utvikling" (Aschehoug 1978) fordi man tidligere hadde omtalt denne målformen som "det almindelige bogsprog", og det uttrykket var også brukt i lover og proposisjoner. Ordet "bokmål" er en fornorskning og en direkte videreføring av dansk "bogsprog". Spørsmålet om hva man skulle kalle dansk i Norge eller den justerte formen for dansk som ble benyttet i Norge, hadde vært et problem i hundre år allerede. Et alternativ som ble nedstemt av Odelstinget i 1929, var "dansk-norsk".

Betegnelsen "nynorsk" skulle ifølge Almenningen ofl. vise at "dette målet var norsk på eit nyare utviklingssteg enn gammalnorsk". "Nynorsk" betegner i språkhistorien alt norsk språk etter ca. 1500, så det har altså to ulike betydninger i dag. En kan ev. skille mellom "nynorsk" og "ny-norsk".

Spørsmål:

Skal vi bruke stor eller liten forbokstav i navn som f.eks. "legevakten" eller "arbeidskontoret"?

Svar:
Generelt vil det ofte falle naturlig å skrive "legevakten" med liten l. Det blir omtrent som med "brannvesenet", "teknisk etat" o.l.

Skriver man "Legevakten" med stor l, må det være å anse som en kortform av et lengre navn, f.eks. den kommunale "Legevakten i Asker og Bærum" e.l. Store bokstaver merker nemlig ut egennavn; det er en av de viktigste funksjonene de har.

For å ha en enkel regel kan man gjennomføre liten forbokstav. Hvis det iblant er behov for å presisere hvilken legevakt man omtaler, kan man gjengi det fulle navnet på den aktuelle legevakten, ev. fortelle på en annen måte hvilken det er.

På liknende måte stiller det seg med "arbeidskontoret". I Finn-Erik Vinjes "Skriveregler" er dette ordet nevnt på s. 82 blant "betegnelser for avdelinger og enheter [...] innenfor et organ, en institusjon eller en bedrift" som skal ha liten forbokstav "når stor bokstav ikke trengs for tydelighets skyld".

Spørsmål:

Hva er forskjellen på å "stille seg positiv til en sak" og å "stille seg positivt til en sak"?

Er begge deler gangbare?

Svar:
Det er vesensforskjell på formuleringer som

1: han kjørte fort – hun sang høyt
2: han er rask – hun er høy

I 1 har vi en karakteristikk av handlinger, i 2 av personer.

Det er ved karakteristikk av handlinger at adjektivets intetkjønnsform brukes, ellers bøyes adjektivet i samsvar med det substantivet eller pronomenet det sier noe om.

Nå kan en si at "stille seg" er en handling, men det ordet som følger etter, gir likevel oftest en karakteristikk av subjektet i setningen. Det ser vi tydelig om vi f.eks. bytter ut "positiv" med "'uforstående": Departementet stiller seg uforstående til søksmålet.

Nå fins det tilfeller der begge betraktningsmåtene kan gjøres gjeldende:

Hun stilte seg djervt (på en djerv måte) ved siden av presten.
Hun stilte seg djerv ved siden av presten.
Jamfør: Djerv (som hun var) stilte hun seg ved siden av presten.

Men når en stiller seg "positiv/negativ" til noe, er det ikke handlingen som betones, men resultatet: at en er positiv eller negativ til forslaget eller hva det måtte være.

Spørsmål:

Eg er rektor på ein skule i ein språknøytral kommune. Korleis er det: Står eg fritt til å nytte kva målform eg vil, eller er det reglar for dette?

Svar:
Kommunar kan gjere vedtak ut frå paragraf 5 i mållova om å vere språkleg nøytrale når det gjeld målform i skriv frå statsorgan. Første og andre ledd i paragrafen har denne ordlyden:

"Eit kommunestyre kan gjere vedtak om å krevje ei viss målform i skriv frå statsorgan til kommunen, eller gjere vedtak om at kommunen er språkleg nøytral. Tilsvarande vedtak kan fylkestinget gjere for fylkeskommunen.

Så lenge ein kommune eller ein fylkeskommune ikkje har gjort vedtak som nemnt i denne paragrafen, skal han reknast for å vere språkleg nøytral."

Vedtak med heimel i paragraf 5 gjeld altså kva målform kommunen krev "i skriv frå statsorgan". Konsekvensane av slike vedtak for statsorgan går fram av paragrafane 6, 7 og 8 i lova. Kort sagt har statsorgan som er språkleg nøytrale, plikt til å veksle mellom bokmål og nynorsk i rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l. etter nærmare reglar gjevne i lova eller forskriftene.

Det har vore vanleg å tolke kommunevedtak om å krevje ei bestemt målform slik at vedtaket også gjeld tenestemålet/administrasjonsmålet for kommunen, men her kan det gjerast særskilt vedtak.

Sjølv om ein kommune er språkleg nøytral, når det gjeld skriv frå statsorgan, kan altså kommunen ha ei anna ordning når det gjeld skriv frå kommunen/kommunale etatar. Administrasjonsmålet for ein rektor er det same som det kommunen har valt.

Dersom kommunen har gjort vedtak om å vere språkleg nøytral når det gjeld eige administrasjonsmål, gjeld dette og for ein rektor. Men kommunen kan presisere nærmare kva som skal forståast med "språkleg nøytral".

Etter det vi kan sjå, finst det tre hovudalternativ for ein kommune som gjer vedtak om å vere språkleg nøytral når det gjeld eige administrasjonsmål:

1 Kommunen kan instruere om at det skal vekslast mellom målformene.
2 Kommunen kan overlate til leiarane for dei einskilde etatane å avgjere målbruken i etatane.
3 Kommunen kan overlate til dei tilsette å avgjere kva målform dei vil nytte.

Men har kommunen gjort vedtak om å vere språkleg nøytral når det gjeld eige administrasjonsmål, kan det neppe tolkast slik at kommunen kan påleggje dei tilsette å nytte anten berre nynorsk eller berre bokmål.

Her må vi likevel minne om at ofte har ein kommune ikkje gjort eige vedtak om administrasjonsmål. Vi veit ikkje om din kommune har gjort slikt vedtak. Dersom kommunen din berre har gjort vedtak når det gjeld skriv frå statsorgan, kan kommunen likevel instruerere dei tilsette om målbruken i kommunen uavhengig av det vedtaket kommunen har gjort når det gjeld skriv frå staten.

Dersom kommunen ikkje har gjort eige vedtak om å vere språkleg nøytral når det gjeld administrasjonsmålet, kan altså kommunen instruere dei tilsette om å nytte bokmål eller nynorsk.

Men her kan ein som nemnt peike på at det har vore vanleg å tolke kommunevedtak om å krevje ei bestemt målform i skriv frå statsorgan slik at vedtaket også gjeld tenestemålet/administrasjonsmålet for kommunen.

Vi har undersøkt i KUF om det er vanleg for ein rektor å nytte opplæringsmålet også administrativt. Vi har fått til svar at dersom kommunen har gjort vedtak om administrasjonsmål, er det dette som gjeld. Har kommunen gjort vedtak om å vere språkleg nøytral når det gjeld administrasjonsmål, gjeld dette også for ein rektor. Men som nemnt ovanfor kan kommunen presisere nærmare kva som skal forståast med "språkleg nøytral".

Spørsmål:

Hvordan er reglene for genitiv etter romertall?

Svar:
Etter romertall skal det bare være s som genitivsmarkering: Olav Vs regjeringstid.

Spørsmål:

Kan typiske eintalsord som "informasjon" og "økonomi" setjast i fleirtal?

Svar:
Både i allmennspråk og fagspråk ser det ut til å vere ein tendens til ny fleirtalsbøying i ein del ord som før nesten ikkje blei brukte i fleirtal. Om slik bruk skal aksepterast eller ikkje, må bruksnytta avgjere. I somme høve har ein t.d. bruk for å snakke om ulike økonomiar i ymse land, og vi har inntrykk av at få reagerer på denne seiemåten i dag. Derimot er det nok fleire som tykkjer at "fleire informasjonar" skurrar, men her har vi andre ord som kan nyttast i staden, t.d. opplysingar.

Spørsmål:

Hva kalles skiftet fra år 1999 til år 2000?

Svar:
I bokmål kan en velge mellom "tusenårsskiftet" og "årtusenskiftet". På nynorsk blir det "tusenårsskiftet". På begge målformer kan en også bruke "millenniumskiftet".

Spørsmål:

Hva er rett navn: Tsjekkia, Den tsjekkiske republikk eller Den tsjekkiske republikken?

Svar:
Det vanlige navnet er Tsjekkia. Det stiller på linje med Danmark, Liechtenstein, Frankrike osv.

Den tsjekkiske republikk (bokmål) / Den tsjekkiske republikken (nynorsk) er det høytidelige offisielle navnet på linje med Kongeriket Danmark, Fyrstedømmet Liechtenstein, Republikken Frankrike osv.

Spørsmål:

Kva er rett skrivemåte når ein skriv årstal berre med to siffer, '97 eller 97?

Svar:
97. Ein skal ikkje bruke apostrof i slike tilfelle.

Spørsmål:

Kva er regelen i nynorsk for bortfall av "j" i verbalsubstantiv på -ing?

Svar:
Etter g og k fell j-en alltid:

byggje > bygging, bølgje > bølging, rekkje > rekking, tenkje > tenking (eldre nynorsk hadde -jing her).

Elles blir j-en ståande:

setje > setjing, sitje > sitjing, symje > symjing, temje > temjing, velje > veljing. (Nokre verb har sideformer utan j, og j-en vantar då naturleg nok også i ing-formene, t.d. sette > setting, sitte > sitting, temme > temming.)

Spørsmål:

Hva heter de forskjellige EU-organene?

Heter det EU-kommissær eller EU-kommisjonær?

Svar:
EU-rådet, EU-kommisjonen, EU-parlamentet, EF-domstolen (som i EFs dager). Skal en eventuelt bruke kortformer (som vi frarår), blir det store forbokstaver: Rådet, Kommisjonen, Parlamentet, Domstolen.

EUs fulle navn er Den europeiske union. Nynorskformen er Den europeiske unionen.

Vi tilrår EU-kommissær, som også brukes av EU-kommisjonens delegasjon i Norge.

Spørsmål:

Når bruker vi apostrof i genitiv?

Svar:
På bokmål markerer vi genitiv ordinært med s:

Maris bil, Oles sykkel, NRKs programtilbud, NSBs styre.

Apostrof bruker vi bare etter ord som slutter på s, x og z:

Lukas' evangelium, Marx' skrifter, Fritz' hus.

Ofte vil det være bedre å uttrykke seg på andre måter:

Lukas' evangelium > Lukasevangeliet
Moss' ordfører > ordføreren i Moss
Fritz' hus > huset til Fritz.

Spørsmål:

Heiter det i eller på Island?

Svar:
På Island. Det heiter også på Grønland, på Filippinane, på Cuba, på Stord. Vi nyttar oftast på ved namn på øyar.

Spørsmål:

Skal det vere ein eller to s-ar i drift(s)sjef?

Svar:
To. Når eit ord lagar samansetjingar med binde-s, skal ikkje s-en sløyfast sjølv om etterleddet byrjar med s: driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital, difor driftssjef.

På same måten er det til dømes med stasjon (og andre ord som endar på -sjon): stasjonsby, stasjonsmeister, stasjonssjef.

Spørsmål:

Heter det delegering av myndighet eller delegasjon av myndighet?

Svar:
Blant jurister har en tradisjonelt sagt delegasjon, mens det ellers har vært vanlig med delegering. Vi tilrår at en også i juridisk sammenheng bruker delegering av myndighet, og at en reserverer ordet delegasjon for en gruppe av mennesker på reise.

Spørsmål:

Hva ligger i uttrykket "ta til etterretning"?

Svar:
Uttrykket brukes særlig i administrativt og politisk språk.

Hva som menes med utsagnet "vi tar dette til etterretning", kan være forskjellig fra tilfelle til tilfelle. Oftest ligger det nok ikke noe mer i det enn det at en merker seg synspunkter og opplysninger uten tanke på å foreta seg noe.

Andre ganger kan utsagnet brukes mer forpliktende og vise til at en vil rette seg etter noe. Forholdet overordnet/underordnet kan spille inn her. Når en underordnet instans tar en melding fra en overordnet instans "til etterretning", er det naturlig å oppfatte det slik at den underordnede vil rette seg etter det som sies fra høyere hold.

Siden "ta til etterretning" kan misforstås, rår vi til at en i stedet for "vi tar til etterretning" (= til orientering) heller skriver noe annet, for eksempel

Vi noterer oss at ...
Vi har merket oss synspunktene ...
Med dette er vi blitt orientert ...

Når en oversender opplysninger som en mener andre kan ha interesse av, bør en ganske enkelt skrive "til orientering". Dette uttrykket gjør det klart at det bare er opplysninger det dreier seg om, ikke noe påbud som skal følges, eller en sak som det skal gjøres noe med.

Spørsmål:

Kva tyder "forfordele"?

Gje for lite, eller gje for mykje?

Svar:
Den tradisjonelle tydinga er "gje for lite, gje mindre enn det som er rett".

Ordet er lånt inn i dansk, norsk og svensk frå lågtysk vorvordelen. Førestavinga for- har fleire tydingar. Her er det nærmast "bort, vekk", altså "ta bort ein fordel".

Førestavinga har også forsterkande tyding, jamfør t.d. "forete seg", "forsove seg" og nylaginga "forjappe seg". Det har slege ut på den måten at "forfordele" også blir brukt med tydinga "gje for stor del, gje fordel".

Korrekt bruk av "forfordele" er likevel med den tradisjonelle tydinga "gje for liten del".

Eit anna døme på at uttrykk kan bli brukt med stikk motsette tydingar, er "stram arbeidsmarknad".

"Ein stram marknad" er ein marknad der etterspurnaden er større enn tilbodet. På arbeidsmarknaden er det arbeidskraft som blir etterspurd av arbeidsgjevarane, og når dei har vanskar med å få tak i folk, er det "ein stram arbeidsmarknad".

No kan ein og sjå det slik at folk etterspør arbeid, og når arbeidsgjevarane har lite å tilby, er arbeidsmarknaden stram.

Statistisk sentralbyrå held seg til den første tydinga i utgreiingane sine. Det er og den tydinga som har tradisjonen bak seg.

Allment vil me rå folk til å finne andre måtar å ordleggje seg på i staden for å nytte uttrykk som dei veit kan mistydast.

Spørsmål:

Hvordan bøyes ordene faktum, kvantum, medium, scenario?

Svar:
Ordene bøyes slik (skråstreken står for valgfrihet):

bokmål: et faktum, faktumet, flere fakta, alle faktaene
nynorsk: eit faktum, faktumet, fleire fakta/faktum, alle fakta/faktaa/faktuma

bokmål: et kvantum, kvantumet, flere kvanta, alle kvantaene
nynorsk: eit kvantum, kvantumet, fleire kvanta/kvantum, alle kvanta/kvantaa/kvantuma

bokmål: et medium, mediet, flere medier, alle media/mediene
nynorsk: eit medium, mediet, fleire medium, alle media

Merk at "media" er bestemt form flertall, ikke ubestemt. Både "massemedium" og "multimedium" følger bøyningen til "medium". I sammensetninger heter det "medie-", ikke "media-". Det blir dermed for eksempel "alle mediene/massemediene/multimediene" og videre eksempelvis "medielinje", "massemediepolitikk", "multimedieoppvisning".

bokmål: et scenario, scenarioet, flere scenario/scenarioer, alle scenarioa/scenarioene
nynorsk: eit scenario, scenarioet, fleire scenario, alle scenarioa

Spørsmål:

Hva er reglene for store og små bokstaver i forbokstavord?

Svar:
Vi må skjelne mellom forskjellige typer av forbokstavord (initialord).

  • Forbokstavord som er forkortinger for egennavn, skrives oftest med store bokstaver: De forente nasjoner > FN, Norsk rikskringkasting > NRK. Slike forkortinger leses bokstav for bokstav: eff-enn, enn-err-kå.
  • Egennavn i form av forbokstavord som kan leses i ett (akronymer), kan skrives på to måter: (North Atlantic Treaty Organization) > NATO eller Nato, UNESCO eller Unesco.

    I genitiv føyes en liten s til: FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos.

  • Forbokstavord som er fellesnavn, kan skrives med store eller små bokstaver: BH eller bh (eventuelt behå), CD eller cd, EDB eller edb, ENØK eller enøk, PC eller pc, TV eller tv. Språkrådet tilrår små bokstaver.
  • En del opprinnelige forbokstavord har festet seg i norsk som helt ut ordinære ord: eksempelvis japp (av YAP 'Young Aspiring Professionals'), laser, radar. Slike ord bøyes og sammensettes på vanlig vis: en japp – jappen – japper – jappene, gasslaser – laserskriver, impulsradar – radarstasjon.
  • Forbokstavord som ikke er akronymer, får bindestrek i sammensetninger: sommer-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp.

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-er – pc-ene
eller: PC-en – PC-er – PC-ene
(ikke: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

tv-en – tv-er – tv-ene
eller: TV-en – TV-er – TV-ene

cd-rom-en – cd-rom-er – cd-rom-ene
eller: CD-ROM-en – CD-ROM-er – CD-ROM-ene

Reglene ovenfor er etter gjeldende offisielle rettskrivning. Private institusjoner og firmaer bestemmer selv over sine navn og kan også fastsette hvordan eventuelle forkortinger skal skrives. Et eksempel er DnB for Den norske Bank (en arv fra DnC for Den norske Creditbank).

Spørsmål:

Kva er prinsippa for særskriving, samanskriving og bruk av bindestrek i samansette ord?

Svar:
Hovudregelen er at samansette ord skal skrivast i eitt. Det artar seg slik:

jern + bane > jernbane, jernbane + stasjon, jernbanestasjon + meister > jernbanestasjonsmeister osb.

I norsk skil me tydeleg i uttalen mellom "blå bær" og "blåbær", mellom "kvit vin" og "kvitvin". Særskriving av samansetjingar er difor i prinsippet utelukka i norsk, men finst i nokre tilfelle med utanlandske ord tekne opp i norsk, til dømes "à jour" (men merk "ajourføre" skrive i eitt).

Bindestrek kan/skal brukast i visse tilfelle:

  • ved tre like konsonantar etter kvarandre: fotball-lag eller fotballag, plass-siffer eller plassiffer
  • ved tal skrivne med siffer: 60-åra, 50-årsjubileum (eller sekstiåra, femtiårsjubileum)
  • i tilfelle som: tur-retur-billett, munn-til-munn-metode
  • i samansetjingar med forbokstavord, jamfør ovafor
  • i samansetjingar med særnamn: Oslo-mann eller oslomann, Nato-styrkar eller NATO-styrkar eller natostyrkar

Spørsmål:
Hvordan skriver vi "SAS-fly", "Volvo-modeller", ”Gucci-veske” og ”Prada-bukser”? Hva med "Volvo stasjonsvogn"? Skal det være bindestrek her? Og hva med "Donna Karan-smykke" og "Hells Angels-stevne"?

Svar:
Dette er sammensatte ord med et egennavn som første ledd (der helheten ikke sjøl er et egennavn). I ”SAS-fly”, "Volvo-modeller", "Gucci-veske", "Prada-bukser" består hvert ledd av bare ett ord (”SAS” er riktignok en forkortelse, men samtidig et navn og må derfor regnes som et ord), og da setter vi rett og slett bindestrek mellom leddene, slik det er gjort her.

"Volvo stasjonsvogn" skiller seg fra disse eksemplene ved at det siste leddet er et sammensatt ord ("stasjonsvogn", av stasjon + s + vogn). Her òg kan vi sette bindestrek mellom leddene: "Volvo-stasjonsvogn", men det er vanlig å sløyfe bindestreken og skrive "Volvo stasjonsvogn", og dette må uten tvil godtas. Man vil nemlig lese formuleringen med en liten pause mellom "Volvo" og "stasjonsvogn". Dette minner mye om formuleringer som "eik skrivebord" og "dame armbåndsur", der det første ordet angir materiale eller type, og der skrivemåter i to ord godtas (på gammelnorsk ville de satt det første ordet i genitiv.)

Det interessante er at det bare er foran sammensatte substantiv (som "stasjonsvogn", "skrivebord" og "armbåndsur") vi kan sette et beskrivende substantiv alene på denne måten. At dette er mulig, henger nok både sammen med at det siste, sammensatte ordet er langt, og med at det første ordet har preg av typebetegnelse. Prøver vi med "Volvo bil", "eik bord" og "dame ur", merker vi - i alle fall de fleste av oss - at både uttale og skriftbilde skurrer.

Ut fra dette må man også kunne skrive "SAS passasjerfly", enda det altså heter "SAS-fly" med bindestrek.

Både ”Donna Karan” og "Hells Angels" er egennavn i to ledd, og sammensetninger med slike navn skrives med bindestrek mellom siste ledd i egennavnet og det som følger etterpå: ”Donna Karan-smykke”, "Hells Angels-stevne”. (Det samme gjelder for øvrig hvis egennavnet har tre eller flere ledd, som i "Ole Gunnar Solskjær-mål" o.l.)

Spørsmål:

Finst det nokon grei regel som kan brukast på "og/å"-spørsmål?

Svar:
Nei, vi har ikkje noko som gir automatiske svar.

Grunnlaget for fordelinga av "å" og "og" er dette:

  • "å" står føre verb i infinitiv (difor er "å" kalla infinitivsmerke)
  • "og" står mellom ord(grupper) av same slag eller med same funksjon, det vil seie at "og" kan stå mellom to infinitivar

Eit døme som viser korleis det kan arte seg:

  • dei ønskte å prøve å lære å lese og skrive swahili

Jamfør desse setningane:

  • dei les og skriv swahili
  • dei lærer å lese swahili
  • dei lærer å skrive swahili
  • dei lærer å lese og skrive swahili

I mange tilfelle kan fortidsprøva vere til hjelp. Prøva går ut på å gjere handlinga om til fortid og sjå kva ein då får:

  • vil du komme og/å hjelpe meg?
  • i går kom du og hjelpte meg – altså: vil du komme og hjelpe meg?
  • vil de slutte og/å fnise?
  • dei slutta å fnise – altså: vil de slutte å fnise?

I konstruksjonane "stå og ...", "sitje og ...", "liggje og ..." skal det alltid vere "og":

  • dei stod og krangla – dei vart ståande og krangle
  • me sat og skreiv – me ville sitje og skrive
  • dei låg og prata – dei fekk lov til å liggje og prate

I uttrykket "ut og ..." skal det også vere "og":

  • skal de ut og reise?

Men "å" i desse faste uttrykka: vel å merke, så å seie.

Spørsmål:

Hva er rett skrivemåte: tilstede eller til stede?

Svar:
"Tilstede" er et verb som nå regnes som foreldet. Det har betydningen "gi, innvilge".

"Til stede" er et preposisjonsuttrykk med "til" og en stivnet kasusform av ordet "sted". Det skal skrives "være til stede", men derimot "de tilstedeværende" og "tilstedeværelse".

Spørsmål:

Fins det regler for bruken av -ing og -ning som avledningssuffiks på bokmål?

Svar:
Noen ganger kan ing-avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning-avledningen betegner resultatet av handlingen eller har en konkret betydning: bygging (av hus)/bygning (det som er bygd), rydding (av tomta)/rydning (i skogen); skaping (av et kunstverk)/skapning (det som er skapt), fletting (av kurver)/fletning (selve flettverket i kurven), lysing (med lykt)/lysning (i skogen), trekking (av garn)/trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet), strekking (av tøy)/strekning (veistrekning).

Men i mange tilfeller kan verbalsubstantivet dannes med enten -ing eller -ning, uten at det spiller noen rolle for betydningen: rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing.

Suffikset -ing brukes mer enn -ning. Det er et produktivt ordlagingselement, som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser. Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else: bearbeiding/bearbeidelse, bilegging/bileggelse, drøfting/drøftelse, ransaking/ransakelse, forkorting /forkortelse, igangsetting/igangsettelse.

Mange ord har hevd med suffikset -ning. Det gjelder for eksempel verbalsubstantiver som begynner på an-, be-, for-: anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning. (Men det forekommer vakling også ved avledning er til en del slike verb.)

Valget av -ing eller -ning kan også være bestemt ut fra rent lydlige forhold.

Ordlistene gir opplysning hvilke former en kan bruke, dersom en er i tvil.

 

Sist ajourført 2. april 2007
 
 

Spørsmålstegn og utropstegn. Foto: http://www.flickr.com/photos/horiavarlan/4273913966

Utviklet av Gazette